Blogglistenhits

Friday 1 August 2014

1 års jubileum

I dag er det nøyaktig 1 år siden jeg og familien satte oss på flyet til sydligere breddegrader.
Tårevåte avskjeder var unnagjort, og vi var nervøse overfor hva som ville møte oss. Huset hadde vi tatt usett fra internet, ikke visste vi om det var i det "rette" området, vi kjente omtrent ingen, visste særdeles lite om Alfaz, eller Spania generelt, ikke visste vi om vi ville finne likesinnede og venner; hverken til oss eller barna. Ville vi savne hjem etter 14 dager? Ville det gå bra? Ville alle finne seg til rette her nede? Hva om alt "går åt skogen"? Hva da? Vi hadde leid ut huset for 1 år, så vi visste vi kunne komme hjem om alt ble ille. Greit med en plan B. Permisjon fra jobben var i orden, så det var mulig å få jobbe igjen også. 

Siste gangen vi satt på verandaen hjemme i Norge og nytte utsikten. Nå er huset solgt, og livet gått videre. 
Vel, nå er vi flyttet ut fra hus 1, bodd en uke i hus 2, bodd 14 dager i hus 3 (noe som forøvrig føltes ut som om vi var på hytten) og pusset opp og flyttet inn i hus 4, som vi forhåpentligvis skal bo i en stund. Så nei, vi kommer ikke hjem dette året heller.
Utsikt fra første huset i Spania. Fortsatt fjellutsikt om ikke annet. 
Barna har brukt tid, men etterhvert funnet seg til rette. Venner har de fått, og de har vent seg til klimaet, og det faktum at det regner sammenlagt 48 timer i løpet av året her. De tør nå å gå på butikken å handle uten at vi står i nærheten, og prøver seg frem med en blanding av "Spang-nor-lish" når de handler. De klarer også nå å orientere seg rundt forbi her, så selv om det er mange gater som ender opp i kryss og tvers, så holde de tungen bent i munnen og kommer seg både frem og tilbake på egenhånd.
Vi har også slått oss til ro her. Funnet venner, rutiner og interesser. Faktisk er vi som par mye mer sammen her nede enn hva vi noen gang har vært før, både kun oss to, og sammen med felles venner.Så da er det vel håp for at vi går noen nye år i møte sammen også.
Vi har blitt kjent med utrolig mange kule mennesker etter vi kom hit, og tanken har slått meg flere ganger. Tenk om vi aldri hadde gjort dette? Da hadde vi jo aldri møtt både den ene og den andre som har vist seg å bety mye for oss her nede.
4 gode venner på Girl-roadtrip i Beetle-cabriolet. 
Å for ikke å snakke om alle opplevelsene. Grillpartyer, stranddager, utprøving av alskens treningsformer (tror jeg må skrive eget innlegg utelukkende basert på alt nytt jeg har prøvd på treningsfronten. Aeroyoga feks), tapaskvelder, kafèbesøk, måltider, reiser... Ja, mye nytt med andre ord. 
Paella har blitt en ny favoritt. Som jeg MÅ lære meg å lage. Den er så enkel at "selv mor kan gjøre det". Kanksje. 
Siden alt føltes så bra etter vi kom hit, tok vi liksågodt å solgte huset og sa opp jobben (min jobb ja, ikke jobben til han som betaler for gildet). Så nå har vi liksom ikke noe annet valg enn å bare være her.Å nyte faktumet at vi er gjeldsfrie for en stund. Ikke alle i tidlig 30-årene som er det ( ok, midten av 30 årene da. Men det heller mer mot tidlig enn sent).
Selv om dagene her nede er varierte, og vi (jeg) i perioder savner veldig hjem, så kjenner vi på at det her er et riktig valg. Jeg savner storegullet mitt 100 000 ganger pr dag, men gleder meg stort hver gang han er her nede sammen med oss. Og vi håper han vil fortsette å komme nedover når det passer. Jeg savner venner og familie, men har dager med heltidsjobb på facebook, så holder meg oppdatert og de er plutselig ikke så langt unna.
Faktisk; det jeg kanskje savner aller mest foruten om venner og familie er; å drikke iskaldt vann rett fra springen. Og da har man det vel egentlig helt ok.
Fortsetter å støtte oppunder kafeer i området en stund til. 
Så da er det på tide å oppsummere ett år i Spania.
Har vi angret? Ikke en dag.
Hadde vi gjort det igjen? Uten tvil.
Har vi lyst hjem? Overhode ikke.
Palmesus <3

Ha en fortsatt fin sommer. Med eller uten fridager i sikte.