En tanke til Himmel-landet.

I dag er det to år siden min mormor forlot oss, til fordel for en festligere gjeng på andre siden. Har kjent litt på det siste dagene, at hun ikke er her sammen med oss. 

Tenk alt jeg har gjort siste to årene som hun ikke har fått med seg? Jeg brukte jo før å ringe henne for den største og minste ting i verden. Eller bare stikke innom og snike i kjøleskapet, se om hun hadde skive med appelsinmarmelade (noe som er obligatorisk i kjøleskapet til alle eldre) og en kopp kaffe å by på.

Snill med alt og alle rundt seg.

Siden den gang har jo leiligheten hun bodde i blitt solgt til andre. Tingene hennes plassert rundt i andre hjem.
Og jeg? Jeg har flyttet! Og driver dank i sydenland! Hadde hun vært i live i dag skulle jeg tatt henne med ned hit, gått på cafe og vist henne rundt. Jeg ser henne for meg der hun hadde sittet med sine altfor store kule 70-talls solbriller og et stort smil.

Mormor satt alltid parat med fotoapparatet klart!!

Men nå er det jo slik at hun er her ikke lenger, men jeg mistenker det går med store doser kaffe og gode kaker i himmellandet sammen med besten og alle andre hun kjente her. Så hun har det nok ikke så værst likevel.

Mormor og besten i sine glansdager. 

Husker dagen da hun skulle dø, og jeg holdt henne i hånden og snakket med henne. Så sier hun "jeg skal dø i dag". "Ja, mormor, det skal du" svarte jeg. "Er du redd"?. Det var hun ikke. Mange var innom henne denne dagen, men guttene og Oliver kunne ikke komme. Det sa jeg til henne, men da smilte hun bare å sa "Du må hilse de masse fra meg".
Snakk om å seile ut med flagget til topps sier bare jeg! Det var godt å ha en visshet om at hun ikke var redd, og at hun var klar til å dra til himmellandet. Den gangen jeg skal dra, håper jeg det blir på samme måte.

Himmel-landet, der hvor alle stjernene bor.

I begravelsen ville jeg si noen ord. Jeg tenkte i omtrent 5 minutt før jeg hadde tenkt ut hva det var jeg ville fortelle i talen. En oppsummering av mitt forhold til henne, og som jeg også vet de andre barnebarna kjente seg igjen i.

Mormor:

Da jeg var lita sa du alltid til meg at jeg måtte passe på å være tørr og varm på beina, og måtte kle meg godt. Takk for at jeg fikk varme mine kalde hender og føtter på din brystkasse, når jeg ikke hadde hørt på rådet ditt.

Var jeg sulten fikk jeg sitte ved kjøkkenbordet ditt og spise godt. Egg, oboy og P1 på radioen. Takk for at du brukte denne tiden på meg.

Ønsket jeg å bade, fikk jeg plaske så lenge jeg ville i det gule badekaret på Myrland. Takk for at du brukte av din tid og omsorg til å være sammen med meg der, og til å ha meg våt på fanget, inntullet i et håndkle.

Når jeg vokste opp langt unna, kunne jeg alltid ringe deg, både tidlig og sent, for å snakke om hverdagslige ting, og alt som opptok meg da. Takk for at du viste oppriktig interesse og var glad for jeg ringte.

Når jeg ville vite hvordan du hadde hatt det i oppveksten, fortalte du villig vekk mange historier, om deg selv og andre som betydde noe for deg. Takk for de minnerike historiene, som hjelper meg til å forstå historien om ditt liv.

Jeg var en tenåring med alle mine opprørske og stae sider. Men jeg kom til deg fra skolen nesten hver eneste dag. Takk for at du var der, og lot meg slenge beina på bordet og ytre mine meninger om urettferdighet i livet, som tenåringer gjør.

17 år gammel ble jeg mamma for første gang. Du hadde døren åpen for meg både tidlig og sent, du stilte opp,når jeg ville trene eller på kafe. Du lot meg bo hos deg, og du var stolt over måten jeg håndterte situasjonen som ung mor. Takk for at du aldri dømte meg for valg jeg gjorde, eller ikke gjorde.

Jeg rotet rundt med ulike utdanninger og arbeid. Takk for at du støttet meg, oppmuntret meg og snakket om hvor viktig det var med utdannelse. Takk for uglen jeg fikk når videregående var unnagjort. Du fortalte meg at uglen var klok, og du hadde tenkt på meg når du såg den.

Takk for alle råd du har gitt meg underveis i livet. Takk for vennlighet, tålmodighet og sindighet. Du er det varmeste og mest omtenksomme mennesket jeg har kjent, med dine stae sider som ikke du var mulig å rikke på. Jeg hyller livet ditt mormor.

TAKK for alle dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var selve livet

Du var der når jeg så dagens lys for første gang. Jeg var der når ditt sluktes for siste gang. I dag skal jeg følge deg til graven, og jeg gjør det med verdighet, og en takknemlighet over at jeg har fått tatt en så stor del i livet ditt.  Glad i dej mormor! Takk…

 

Håper alle og enhver har hatt ei flott påske!

Stikk innom og ta en kopp kaffe eller en matbit hos noen du bryr deg om og ikke har sett på lenge. Det er verdt det. 

Solfaktor 15 og god stemning!!!

Våren har virkelig gjort sin anmarsj her i Spania. Og det er ikke mindre enn skikkelig, ordentlig deilig!! Gradestokken kryper titt og ofte over 20 grader på dagtid, og bassenget har også snart nådd akseptabel badetemperatur (for barna ja, husfruen nærmer seg bassenget når bassenget nærmer seg samme temperatur som min alder).

Liumsen får teste våtdrakt, og dykkerutstyret til papsen

Dagene går med til å jobbe intensivt med brunfargen, noe som foreløbig går fint siden jeg til tider glemmer at her er sol hele tiden. Så lenge jeg ikke skal legge meg ut til grilling blir det heller ikke til at jeg husker solfaktor. Så foruten om å ha opplevd årets første myggstikk (de fikk jeg i januar), så har jeg også vært solbrent to ganger allerede. Men jeg klager ikke. Den beste heltidsjobben jeg har hatt til nå. Solseng, solbriller og en god bok. Kan absolutt anbefales!

Her og frøken husfrue har snakket litt om at vi skulle bli flinkere til å gå turer i området her på dagtid, når barna likevel er på skolen. Nå er ikke jeg kjent for å være født med noe tur- eller fjellgeit gèn, men jeg er villig til å prøve atter en gang.
Albir-fjellet (Sierra Helada ca 9 km + 700 moh i følge google) har vart nevnt som en mulighet.

Det e et laaaaaangt fjell.

I mitt stille sinn tenkte jeg at; ok, vi går til masten på toppen og ned igjen. Det holder meg mer enn fornøyd. I Oliver sitt stille sinn var tankene ; opp til masten og gå alle toppene til Benidorm. I et svakt øyeblikk klarte jeg å inngå kompromiss. Jeg blir med over fjellet, hvis han blir med på yoga. Vel, han er en racer til å lure meg, for nå kan han ikke huske han har lovt meg yoga, så her må jeg jobbe intensivt for å lure han med på andre måter!!

Her er den berømte masten som alle går til.

I går stod jeg opp til en mann som var flittig med niste-smøring og pakking av sekk. Etter en del overtaling og lokking med premier og slikt, så fikk han med seg husfruen til å gå til Benidorm.

Sukk.

Så før klokken var 9.15 var vi klare, og ventet på at taxien skulle komme å hente oss. Vi kom oss til parkeringsplassen ved fyret, klar for å ta fatt på oppoverbakkene.

Oppover, oppover og oppover.

Å hvor jeg hater oppoverbakker!! Jeg overhørte et utall stygge bannord inni meg der en stund, men gliste tappert og gikk på.  Men det er i motbakker det går oppover sies det, og det er et poeng i det. Enten du skal på fjellet, eller takle noe nytt og fremmed!

Drikkeflaske og joggesko. I`m ready!!!

Turen ble fin den. Vi hadde omtrent like mange pauser som antall skritt, men til topps kom vi. Jeg kom ut av tellingen på hvor mange topper det var der oppe, men det var mange, og jeg hadde høy puls flere ganger.

Toppen!! Og med blåbær-premie. Det holder til å gå på med liv og lyst noen meter til.

Kan ikke si annet enn at det er deilig å være på fjellet når sola steker i ryggen, mild bris fra havet og du får se flott utsikt.

Snart badetemperatur.

Sol, hav, himmel.... Elsk!!

Uæææh!!! Høyt ned!!! Tek et minutt å lande, det er jeg sikker på, men skal aldri sjekke!!!

Det ble en lang men koselig dag, som vi avsluttet nede i Benidorm med ei kald Cola Light på en strandpub.

Kul bar!

Å jammen har ikke strandlivet og sesongen startet i Benidorm også. Herlig.

Her er det snart sild i tønne!!!

Ja, folkens. Life is good!! (Selv om jeg i dag har tidenes gangsperre i mi "sprettrumpe-to-be")

HA EN STRÅLENDE DAG!!!!!!