Endelig tilbake!

Hei dere... Nå er det månedsvis siden jeg blogget sist, og det er alt for lang tid. Men jeg måtte ha denne pausen. Jeg måtte ha den for å finne ut hva jeg vil, hva er det jeg vil dele, og jeg måtte kjenne litt på om jeg savner å skrive. Noen ganger når jeg har bestemt meg for å blogge, legger jeg et enormt press på meg selv i forhold til tekst og innhold, og det sliter på meg når jeg ikke har tid til å skrive så bra eller så ofte som jeg ønsker. Men jeg har virkelig savnet det... Så her er jeg igjen!!

I`m back! 

Siden sist har det skjedd en del nytt i livet mitt. Neida, jeg har enda ikke giftet meg rik. Jeg har heller ikke fått meg 24 timers hushjelp (selv om Tolaasen absolutt kvalifiserer...) Og ikke har jeg funnet løsningen på den berømte ungdomskilden. Men det er fakerten meg nære på!!

Jeg har flettet håret, kjøpt meg pennal og skolesekk, og satt meg på skolebenken igjen.
Lenge har jeg lurt på hva det egentlig skal bli av meg. Det er langt i mellom de gangene jeg finner noe som engasjerer meg, og som jeg ønsker å gjøre noe ut av. Stjernetegnet mitt er tvilling, og selv om jeg ikke er særlig overtroisk, ser jeg at det stemmer godt overens med meg og mitt liv. En tvilling har mange personligheter, ønsker, drømmer og ser muligheter i alt. Har gjerne ti tusen baller i luften samtidig. Og tilpasser seg de fleste situasjoner. Være kulturell og sofistikert? Ingen problem. Politisk engasjert? Selvfølgelig. Kunstnerisk? Ja, klart! Verdens beste husfrue og mor? Uten tvil. Men ikke samtidig. Så når jeg endelig finner noe som er av interesse, så må jeg bare slå til.

I januar startet jeg på Senzie Akademiet ved Høyskolen i Buskerud og Vestfold. Her har jeg lært enormt mye spennende, og tilslutt håper på bestått  alle eksamener. Da blir det gjeve tittelen "Kosmetologisk-dermatologisk sykepleier", og jeg er relativt nærme ungdomskilden. Og kommer til å få gifte meg rik likevel. Og få 24 timers hushjelp, en prins på hvit hest, et slott og alt det der.
Jeg har nå fullført første semester på skolen hittil, og er fortsatt ved godt mot. Hittil har skoledagen stort sett bestått i en liten teoridel tidlig på dagen, og å ligge på benken å få hudpleie og massasje resten av dagen. En skikkelig hard skoledag med andre ord.
Vi har lært hudrens, analyser, peelinger, massasjer og masker. I dette semesteret skal vi stikke i hverandre og fylles med alskens godsaker som botox, fillers og vitaminer/mineraler.  Jeg kommer til å se ut som en ung og lovende 18 åring når jeg er ferdig. Så det kan vi jo si oss fornøyd med.

Fikk prøve meg på mesoterapi. Har praksis hos Derma Clinic i Alfaz. Kom innom da vel!!

Ha en strålende flott helg!!

Husfruen oppgraderes.

Alle husfruer med respekt for seg selv vet å sette pris på litt kroppslig oppussing innimellom. Litt tid til egenpleie, hvor man glemmer alt som heter husvask, klesvask, lekser, mann og barn. Kun seg selv!

*Sponset innlegg

Albir Medical. Her er det mulig å fikse både det ene og det andre. 

Jeg er intet unntak, og jeg elsker å bli dullet med. Så syv måneder etter oppstart, fikk jeg endelig fingeren ut, og booket meg avtale med Tonje ved Albir Medical. Tonje Fjeldberg Elshaug er utdannet stylist og åpnet nylig "Glimt Lashes and brows" i Albir.I tillegg driver hun salong i Trondheim. Hun har vært vippestylist i 10 år, og er Novalash`s hovedtrener både i Norge og Spania. Hun er utdannet av Fred Hamelten, kjent som "øyenbrynskongen" i verdensklasse som holder til på Jan Thomas studio i Oslo. Han er alle kjendisers brynstylist, så det skulle da blått bare mangle om ikke jeg også skulle få kjendisbryn.
Tonje var en av de første elevene på Fred Hamelten Eyebrow Academy; en utdannelse innen threading og øyenbrynsstyling. Under utdannelsen var fokuset på brynstyling i hele 8 måneder. Stylister med tittelen "Hamelten Star" får utdelt ett bestemt antall stjerner (tilsvarende Michelin stjerner) og Tonje har høyeste score.
Vil du ser mer? Gå til facebook siden Glimt Lashes and brows og se før og- etterbildene.
Det er vel unødvendig å si jeg følte meg i trygge hender.

I utgangspunktet var planen å kun få nye bryn, da jeg i lengre tid har irritert meg over form og farge på mine egne. Men når hun ser på meg og spør om jeg ikke kunne tenke meg å få skikkelige prinsessevipper også, var jeg solgt. Selvfølgelig ville jeg ha lange lokkende vipper! Hvem vil ikke det?

Jeg satte meg i stolen, spent på hva som skulle komme. Jeg har alltid mislikt å nappe bryn, fordi jeg har sensitiv hud, og det gjør skikkelig vondt. Jeg ser ut som en ribbet høne etter jeg er ferdig, og det er sjeldent kult. Derfor vegrer jeg meg for å gjøre det.
Jeg visste at brynene ble nappet med tråd, en metode jeg aldri har prøvd før. Så det var bare å knipe øynene sammen og grine en liten skvett. Men det gikk over all forventning. Og Tonje vet hva hun gjør. Hun er konsentrert, fokusert, flink og ser hvilke bryn som kler meg. Litt vondt var det jo for min sarte hud, men det gikk overraskende raskt over, og det ble ikke felt en eneste tåre.                        

Stylisten Tonje, og husfruen. Sistnevnte smiler tappert for fotografen. 

Full konsentrasjon. 

Så var det vippene sin tur. I sommer dro Tonje til Las Vegas for å lære seg en ny veppeextension metode som heter "American Volume". Nå er ikke jeg så viden kjent på dette området, på hva som er bra og ikke, men når Beyonce bruker de, kan jammen jeg også. 
Vippene er nye på markedet, og Tonje er den eneste i Spania som kan å legge de pr dags dato. Hun benytter seg av merket Novalash og du kan lese mer om de her
Å legge vipper er en tålmodighetsprøve når det rykker i foten, og man heller vil drikke kaffe og skravle og bli kjent. Men det gikk utrolig fint. Tonje er behagelig å prate med, og det var en deilig ro i rommet, som gjorde at jeg klarte å slappe av. Hadde det ikke vært for at jeg liker å skravle så hadde jeg nok sovnet etter 5 minutter.
                                    

                                   

Novalashvippene må tilpasses hver enkelt øyevippe, og det er dette, samt bruken av medisinsk lim som skiller de fra andre "standard" vipper man får andre steder. Vippelimen inneholder ikke det kreftfremkallende middelet formalehyd, som finnes i 90% av all vippe-lim.
Når de blir tilpasset, vil de følge vekstprosessen til dine egne vipper, noe som også betyr at man ikke vil miste alle på en gang. Man trenger rett og slett bare påfyll.
Jeg er veldig spent på hvor lang tid det tar før jeg må fylle på. Reklamen sier de skal holde minst 2 ganger lenger enn konkurrerende merker (som holder ca 1 mnd). De er også vannfaste, tåler oljeprodukter og svette.  Det passer meg helt perfekt her i solens land. Siden huden både er full av sololje og svette både titt og ofte. Og jeg kommer aldri i verden på å lese innholdslisten på mine produkter, om de inneholder ditt og datt, eller er uten det ene og det andre. Der er jeg altfor lat. Det smøres og gnikkes av alt tilgjengelig!

Fikk med et aftercare kit som inneholdt mascara, børste og make-up remover til vippene.  

Etter 3 timer på salongen var jeg ferdig. Å se seg selv i speilet var uvant, men fornøyelig!
Oss husfruer i mellom; dette må prøves!! Jeg var så strålende fornøyd når jeg gikk derifra at jeg nesten danset. Og for ikke å snakke om neste dag. Å våkne opp med pulesveis (uten å ha pult, bare så det er nevnt), gå inn på badet, pisse, pusse tenner for så å oppdage at man ser ut som en million dollar når man akkurat har stått opp... Vel, den opplevelsen unner jeg absolutt alle!
Jeg har nå hatt liten tid til å gjøre noe annet enn å speile meg.

                                                         FØR BILDER






Ser jeg alvorlig talt så trøtt ut til vanlig? Uten sminke liksom?
NB: legg merke til forskjellen på øyenbrynene her...

                                                       ETTER BILDER

Sjekk hvor våken jeg plutselig ble da!! Tonje flyttet på øyenbrynsbuen (spør meg ikke hvordan!), og det ser ut som jeg går med hevet øyenbryn hele tiden. Det gjør jeg altså ikke, ble bare våken!

Tonje har åpent hver tirsdag og fredag, og du bør være tidlig ute for å booke time. Men jeg anbefaler deg det virkelig!!

Så nå vandrer der altså rundt en husfrue på Cåstan med øyenbryn i verdensklasse og vipper som kan få selv den kjipeste peisen til å dåne. 

Ha en strålende flott uke!!

 

Ikke glem å følge meg på
Snapchat: lilleklirre
instagram: Princess_Trude_Kristin #livet365

Bot og bedring del 2

For de av dere som lurer på hvordan det gikk med boten, og om jeg til slutt fikk betale den..

On the road again..

Jeg hadde allerede brukt en hel formiddag på denne boten, og var lite villig til å bruke enda en. Men siden jeg ikke er interessert i hverken purring eller inkasso, måtte jeg til pers, enda en gang.
Solen skinte, og husfruen var glad. Skjørtet kom på, og boten ble funnet frem. Jeg plasserte barna fremfor hver sin ipad, tok motet til meg og gikk i gang.
Jeg hadde tatt noen telefoner, og snakket med ulike personer som kjenner systemet, og kom frem til to alternativ.
1. Kjøre til Alicante å betale den hos det spanske vegvesenet
2. Ta en tur til SUMA i Benidorm.

Ny dag, nye muligheter.

Å kjøre til Alicante ble helt uaktuelt. Jeg kunne ikke levende forestille meg at de forventer at vi skal kjøre ens ærend til nærmeste storby, for å betale bøter. Ikke at jeg hadde blitt veldig overrasket, men det får da være måte på til tungrodd system. Så jeg bestemte meg for alternativ 2: kjøre til Suma i Benidorm. Jeg hiver meg i bilen, og kjører gjennom Alfaz. Det er ikke ofte jeg er glad for kø, men denne dagen stoppet køen helt opp ved siden av en bank i Alfaz. Jeg sitter å digger musikk på spansk radio, og ser meg rundt. Og hva ser jeg? Jo et Suma kontor i hovedgaten!





Jeg jublet høyt, og vurderte raskt om jeg skulle snikparkere akkurat der. Midt i gaten. Midt i køen. Og springe inn til kontoret. Jeg  bestemte meg likevel for å kjøre i snirkler rundt hele byen for å finne egnet parkering. Jeg skulle gjerne forklart deg hva et Suma kontor er for noe, eller hva de gjør, men jeg har ingen aning. Annet enn at folk betaler noe her. Årsavgiter til bilen og andre ting. Skatt muligens? Aner ikke.
Jeg finner etterhvert en egnet parkeringsplass, og satser på jeg klarer å holde tidsfristen. 30 minutter hadde jeg på meg, men av erfaring vet jeg at det garantert tar lengre tid. Jeg krysser fingrene og håper det beste.

Jeg sprang så fort mine høye hæler og korte skjørt tillot, og det var på ren lykke og flaks at ikke bena gikk i kryss. Jeg entrer suma-kontoret, andpusten og med skjørtet halvveis over hekken. Følelsen av å komme i fra 40 grader utendørs, og inn i et avkjølt rom på behagelige 25 grader er ubeskrivelig. Jeg stilte meg under aircondition, fikk igjen pusten, og dro ned skjørtet. Så oppdager jeg at der er køsystem. Jeg aner ikke om jeg skal trekke kølapp eller ikke. Faktisk aner jeg ikke om jeg overhode er på rette stedet. Jeg stiller meg i kø, men dropper å trekke lapp. Jeg skal akkurat til å gå bort til mannen i skranken, for å spørre om jeg er kommet rett, da mannen som sitter og får hjelp der plutselig bryter ut i gråt. Han drar frem den ene regningen etter den andre. Jeg trekker meg stille tilbake, og finner meg en sitteplass. Han har tydelig store problemer, med hva vet jeg ikke. Men mannen er hjelpetrengende og gråter. Sykepleieren i meg hadde lyst å gå å spørre om jeg kunne hjelpe. Men siden vi var der vi var, antok jeg han gråt over noen regninger eller lignende. Ikke noe jeg kunne hjelpe med uansett.
Etter 10 minutter begynner jeg å trippe og se på klokken. Den er faretruende nærme tidspunktet hvor parkeringsvaktene begynner å sirkulere som sulten hai rundt bilen min. Tikk takk, tikk takk.






Der, endelig min tur. Jeg får stotret frem noen gloser, og håper i det lengste at mannen bak skranken forstår meg. Men jeg fikk tidlig en følelse av at han ikke var videre imponert over min norsk-engelske-spanske blanding, og fekting med hender. Med litt velvilje fra begge kanter klarte vi til slutt å forstå hverandre. Han ser på meg over brillene sine, og sier til meg, at han kan hjelpe, og at jeg er kommet til rett sted. Å hei, hurra! For en lykke! Endelig skal boten betales. Jeg fomler i vesken etter lommeboken, og blar opp sedlene. Nei, stopp en halv der unge frøken. Du kan ikke betale den her. Men du kan få en regning du kan ta med deg til banken og betale der,sier han.
Han må ha sett at geipen min datt ned til knærne.


Jeg takket og bukket, og løp for andre gang denne dagen (greit å få unnagjort dagens trimpoeng i samme vende!!). Rett ved siden av ligger en bank så det var bare å gå inn der å få det overstått.
Jeg kommer inn i banken. Og ser meg rundt. Der var nok 25 personer foran meg i kø. Og hundre grader.
Jeg ser på klokken . Jeg vurderer køen. Jeg snur.
Orker ikke tanken på å stå der å vente. Og ikke ville jeg ha en ny bot heller. Jeg kjenner irritasjonen boble innvendig.  I lett forbannelse og oppgitthet går jeg tilbake til bilen. Jeg var allerede 30 minutter på overtid, men litt flaks skal man da ha, og ingen ny bot i sikte!!


Ingen fullstendig bomtur altså, men like langt. Boten forble ubetalt også denne dagen.

Så nå lurer du nok på om jeg tilslutt fikk betalt?
Joda!  I Alicante. Tilfeldighetene skulle ha det til at jeg måtte i en bank i Alicante, og flaks for meg hadde jeg både boten og riktig legitimasjon med meg.
Så nå venter jeg i spenning... Fristen for å betale var gått over med 2 dager. Jeg fikk likevel betale halv pris, men jeg er enda ikke sikker på om det dukker opp en purring i postkassen. På en forsent betalt bot....

Ha en strålende helg! Unngå bøter!

Bot og bedring..Iallfall bot. Del 1

Noen gang fått en bot? Parkering, høy fart, lav fart, whatever?  Jeg har dessverre god erfaring med akkurat dette. Kanskje ikke det jeg vil skrive på CV`en, men nå er jeg blitt min egen sjef, så jeg skal alltids klare å forklare meg ut av mine svin på skogen...

Jeg har fått min andel bøter hjemme i gamlelandet, og det ser ut til at jeg har tatt med meg den dårlige trenden sydover. I hovedsak ender jeg opp med parkeringsbøter fordi jeg A) ikke skjønner at jeg har parkert et sted hvor man må betale B) glemmer å betale, eller C) parkerer feil. Den siste der tolkes ut fra enkelttilfelle. Det er ikke alltid enkelt å forstå når man parkerer feil og riktig her. Det er helt innenfor å parkere i rundkjøringer, foran og bak gangfelt, oppå gangveien som er 25 cm smal, eller midt i veien. Men ikke alltid.  Dette har jeg ikke turt meg på enda.  Stort sett finner jeg en egnet plass, som ikke er til bry for andre. Men det har hendt jeg bommer..

Tidligere i sommer skulle jeg betale den siste parkeringsboten vi fikk. Det var jaggu enklere sagt enn gjort. Parkeringsboten var en pirreliten kvittering, som rotes bort på et knips. Men til min store overraskelse, klarte jeg å unngå dette.

Signert med en krussedull jeg ikke forstår.

Jeg spente på meg sandalene og satte kursen til postkontoret. Her var det om å gjøre å være tidlig ute, før de stenger for dagen. I Spania har de ikke post i butikk, eller åpningstider etter kl 14.30. Og samme  hvor lang eller kort køen er; 20 minutter tar det uansett. Å da mener jeg uansett!! Jeg kommer omsider frem og drar kjekt frem pengene. Damen bak skranken ser på meg over brillene, og sukker lett oppgitt. Det var da slettes ikke her denne skulle betales, fikk jeg beskjed om.

Etter nærmere studering ser jeg det står "Ajuntamiento Altea", og satser alt jeg har på at det er dit jeg må. Jeg hiver meg i bilen og suser avgårde så fort det lar seg gjøre. Med en million lyskryss som alle lyser rødt når jeg kommer, kan jeg si at jeg hadde løpt raskere til Altea. Det sier egentlig sitt, for jeg løper aldri. Idèt jeg går ut av parkeringshuset, kommer jeg på å spørre damen i skranken i parkeringshuset, om jeg kan betale der. Siden hun tross alt arbeider for et parkeringsselskap. Det kunne jeg ikke. Så jeg fortsatte å følge plan A, kommunehuset. Målrettet går jeg rett til informasjonsskranken, og plaprer noe fjuskespansk for å finne hvem jeg kan betale til.

Mannen ser på meg som om jeg snakker baklengs. Her var da ingen plass å betale bøter måtte jeg vel skjønne? Nei, jeg måtte finne en kontrollør.

Jeg går ut i gaten, og ser meg om. Ingen kontrollør i sikte. Men jeg legger merke til to banker. Den ene har kø lang som et vondt år, så den dropper jeg.  I tillegg stod det et skilt på døren som jeg tror betyr at man kun kan betale tirsdag og torsdag mellom klokken 08.30 og 10.30.

Hvorfor gjøre det enkelt når man kan gjøre det vanskelig?

Det er jammen ikke lett å holde følge her. Noen dager kan man ta ut penger, andre ikke, av og til mellom klokken 9 og 10 kan man betale regninger, eller sette inn penger, andre dager ikke. De snakker engelsk kun mellom mandag og fredag på kundeservice, og hvis du er heldig, så kan det hende de faktisk gjør det også. Jeg blir gal.
Jeg krysset gaten, og fant en annen bank. Han kunne heller ikke hjelpe meg, og sa jeg måtte se etter en mann i gaten med grønn jakke. Etter en times vandring hadde jeg funnet omtrent alt annet enn en mann i grønn uniform. Jeg gikk forbi et parkometer og tenkte at HER må da kunne finnes noe informasjon, Telefonnummer eller noe. Men nei, atter en bom..Ingen adresse. Ingenting.

Etter et par timer gir jeg opp og vandrer slukøret til bilen. Mine 40 euro i bot fikk jeg ikke betalt. Derimot fikk jeg spent vekk 50 euro på solkrem, og skapt meg nye behov inne på en kjolebutikk.

Så mitt spørsmål er: Burde man opplyse spanjolene om at det er noe som heter N.E.T.T.B.A.N.K, at det fungerer og at det overhode ikke var en FEME? Eller blir de fornærmet da?

Det positive er at hvis man klarer å finne det rette betalingstedet, innen en viss tid, så får man i det minste 50% avslag på boten! Der har Norge noe å lære....

Om du har meg på Snapchat, kunne du sett hele prosessen.... Legg meg til: lilleklirre. 
Eller på Instagram, hvor jeg daglig legger ut dagens bilde gjennom hele året. Princess_Trude_Kristin #livet365

HA EN STRÅLENDE FLOTT HELG!

Verdens verste mor? Eller verdens beste?

I sommer fikk vi et dilemma; guttene ville til Norge, og vi skulle være i Spania. Egentlig hadde vi lovt guttene en tur hjem, men etter mye frem og tilbake endte det med at vi alle skulle være her.

Dere skulle sett geipen. Det falt ikke i god jord, og de ble skikkelig lei seg. De fleste vennene dro til Norge, og jeg skulle jobbe. Ergo; lite spennende ferie. Mine barn er ikke så interessert i strand- og badeliv, slik som turister. Man higer ofte etter det man ikke har.

Jeg må lokke og lure barna til stranden.

Så kom det plutselig en løsning. Min eldste sønn kom rundt skoleslutt, og han kunne ta med seg guttene hjem. Etterhvert kom vi frem til at de kunne reise 2. juli.
Den beste og billigste løsningen ble å sende de hjem en måned. En hel måned! Å jeg som ikke har vært alene uten barna en uke engang! De var med papsen til Egypt for noen år siden, på gutteferie, men da hadde jeg eldstemann hjemme, og et særs hektisk liv. Så  jeg registrerte egentlig ikke de hadde dratt engang.

I ettertid har det gått opp for meg: Jeg har aldri hatt tid eller mulighet til å savne barna mine. Sann ordentlig, virkelig savne de!! Jeg er sammen med de 24/7 og mer ble det etter vi flyttet hit. Klart de er på overnatting og hos andre innimellom, men aldri lenge nok borte til at man virkelig lengter etter de.

Odin

Liam

Men nå fikk jeg virkelig muligheten. 1 måned i Norge. Vi hadde noen runder med oss selv om vi egentlig synes det var greit eller ikke. Både for våres del, og for de som skulle ta seg av barna våre hjemme. Er det frekt å sende barna så lenge på ferie? Hva tenker andre? Hvor mye skal vi planlegge for de? Er det forsvarlig av oss? Vil de takle å være så lenge borte fra oss?
Spørsmålene var mange, og svarene få.

Tilslutt begynte jeg å mimre tilbake da jeg var barn.. Siden jeg er vokst opp i Sogn og Fjordane og hadde tilhold med besteforeldre på Møre, ble det noe farting frem og tilbake. Jeg husker det var flere somrer jeg dro til mine besteforeldre, alene, omtrent ved skoleslutt, og kom hjem omtrent ved skolestart. Og da var det ingenting som var planlagt og lagt til rette for meg. Det var ingen som tenkte at jeg skulle ha innholdsrike dager hele sommeren. Så jeg satt under spisestuebordet til mormor og besten, og lekte hytte eller butikk, eller jeg satt ved skrivemaskinen til mormor og latet som jeg var kontordame. I 2 måneder. Jeg lidde ingen nød og rent objektivt sett synes jeg at jeg kom godt ut av det.

Vi overlever litt kvalitetstid vi voksne også. Har ikke gått lei til nå. Heller tvert om!! 

Farken heller!-tenkte jeg.  Send de!! Kanskje de bare har godt av å savne oss litt? Finne på andre ting, være med venner, tanter, onkler og besteforeldre? Kanskje de rett og slett får en helt annet forhold til de, mer innhold i ferien og god kvalitetstid sammen, når vi ikke er tilstede?

Selv kom jeg på at jeg hadde planlagt det litt dårlig. Jeg innbilte meg at jeg og Tolaasen skulle være sammen hele tiden, og at barna kom hjem til han dro. Det viste seg at jeg gikk meg på en smell der.
Nå har jeg vært helt alene hjemme i Spania i en uke. En hel uke. Dette har jeg faktisk drømt om lenge.

Flåkken!! Eg e aleine!!!

Jeg har vært mor og hatt ansvar for noen siden jeg var 17 år, og ALDRI vært alene hjemme, på skikkelig vis. Så det var på tide. Jeg har kost meg i min lune hule, badet, solt meg, lest og jobbet. Til akkurat de tidene som passet meg.

Ja, ikke HEELT alene da. Han lille snadden her er jo med meg!!

Men jeg ser at dette ikke kler meg over tid. Å la meg være alene hjemme over tid kan gi følgende symptom:
*Fare for total isolasjon- jeg koser meg visst mer i mitt eget selskap enn hva jeg trodde var mulig
*Fare for avmagring/underernæring (ja, jeg vet, det hadde tatt litt tid!)-  jeg gidder ikke lage mat, eller gå ut å spise.

eller

*Fare for ekstrem overvekt (fort gjort!)- siden jeg ikke gidder å lage mat, eller gå ut å spise, ender jeg med å gå tom og tar dårlige valg. Med blodsukker på under null, så er det ikke salat og ren kylling som frister. Det er bare ren fakta
*Fare for å bli serie-avhengig.- Ja, jeg har rukket å se hele "Orange is the new black", siste sesong. Tok ikke lang tid heller.
*Fare for veldig dårlige rutiner; rangler til sent, våkner tidlig, trøtt hele dagen, ingen trening eller sosialt liv...

Burde lage, og spise dette. 

Ender opp med tortilla dyppet i Hummus. Til alle måltid.

Så nå kan jeg rope skikkelig høyt:

JEG GLEDER MEG TIL BARNA MINE KOMMER HJEM!!!Jeg har virkelig kjent på hvor mye jeg har savnet de! Og særlig siste dagene... Jeg skal kose meg i deres selskap hver dag frem til skolestart!

\

Erre`her e er party??

I kveld suser jeg til Alicante og plukker opp småtrolla mine (som ikke er så små lenger)

TUSEN MILLIONER takk til alle dere der hjemme som har stilt opp og vært sammen med guttene, og gitt de en ferie HJEMME i Norge, de sent vil glemme! Dette har de vokst på..

Synes dere det er galt å sende barna avgårde så langt, og så lenge? Hadde dere gjort det?

Over og ut fra Casa`n !
Ha en vakker dag alle sammen

Jeg vet hvordan man skal overleve. I`m a survivor.

Vil du vite med om hva husfruen styrer med? Legg meg til på instagram: Princess_Trude_Kristin
Her deler jeg bilder hver dag fra hva vi styrer med, i hele 2015 under #livet365
Eller du kan legge meg til på snapchat: lilleklirre

For et hundeliv!

Da er det skjedd, det som ikke skulle skje. For et par måneder siden ble vi foreldre til en liten gutt. Det var et lite arbeidsuhell, eller muligens et planlagt uhell. Det er ikke godt å si. Man kan si at prevensjon virker, bare ikke så godt som de reklamerer med.

Vi har nå blitt hundeforeldre. Tussete hundeforeldre som stolte gliser fra øre til øre hver gang lille snadden nærmer seg. Vi blir varm om hjerterota når han gjør noen triks, eller har lært å tisse ute. Vi løfter han mer enn han går på egne ben, og andre i familien har blitt underprioritert. Vi er oppmerksom hver gang den lille bylten vår kommer med et ørlite pip, og det er fare for at vi holder på å lage oss et gigantisk problem.

En som selvfølgelig ligger i sengen. I midten. Under dyna. 

Seriøst. Jeg har ventet i snart 18 år på å få store barn. 

Og så skaffer vi oss hund? Ikke bare er det en hund, men en valp? Var det en ting jeg aldri skulle ha, så var det kjæledyr. For jeg synes bare det er mye styr. Og jeg såg virkelig frem til å nyte mer og mer alenetid. Uten noen som hele tiden er avhengig av meg, eller at jeg ordner ting for de.
Det har jeg sett frem til. Akkurat nå ser det ut til at det kan bli nye 18 år før den drømmen går i oppfyllelse.
Men lille snadden er jo så søt. Så han smelter hjertet mitt. Så hver gang jeg irriterer meg over noe jeg ikke får gjøre, fordi jeg har hund, da skal jeg kna på lille snadden og se på det herlige uskyldige fjeset. Og tenke på at jeg tross alt har gjort en bra gjerning, og at han trenger oss. Hele tiden faktisk. Barna blir jo mer og mer selvstendige etterhvert, og klarer til og med å smøre seg en skive helt av seg selv. Mens lille fisen vår her er helt avhengig av at vi ordner mat og drikke til han hele tiden..Alltid. Men det er greit.




Han og søsknene ble funnet ved siden av en søppeldunk. De var 6 stykker, og alle har fått et hjem nå. I utgangspunktet skulle vi bare til kennelen for å se på noen hunder, fordi det var eneste vi hadde sett med små hunder. Og så skulle vi diskutere argumentene for og imot anskaffelse av hund enda en gang. Noe vi har diskutert i 2 år, og hver gang endt på et klingende klart NEI. Helt til siste 6 mnd, hvor vi kjenner at vi mer og mer har savnet en liten pølse snusende rundt beina. Fylt med ubetinget kjærlighet.

Nå hender det at husfruen må ut å lufte liket. Å hunden.

Så nå er vi blitt foreldre til lille Dennis, og han passer perfekt inn i vår familie, og jeg er sååååå glad for at vi har han her. At han reagerer på navnet sitt er vel mer som et under, siden han ofte går under følgende kallenavn: Fisen, stinky, spot, spikey, snupp, snudle, tusseladd, pipelort, pipen, sneipen, pølsa, lille bebè, kladden,


Impulskontroll. Nope.
Ha en fortreffelig sommer. Håper du nyter hver en dag, uansett vær!