For et hundeliv!

Da er det skjedd, det som ikke skulle skje. For et par måneder siden ble vi foreldre til en liten gutt. Det var et lite arbeidsuhell, eller muligens et planlagt uhell. Det er ikke godt å si. Man kan si at prevensjon virker, bare ikke så godt som de reklamerer med.

Vi har nå blitt hundeforeldre. Tussete hundeforeldre som stolte gliser fra øre til øre hver gang lille snadden nærmer seg. Vi blir varm om hjerterota når han gjør noen triks, eller har lært å tisse ute. Vi løfter han mer enn han går på egne ben, og andre i familien har blitt underprioritert. Vi er oppmerksom hver gang den lille bylten vår kommer med et ørlite pip, og det er fare for at vi holder på å lage oss et gigantisk problem.

En som selvfølgelig ligger i sengen. I midten. Under dyna. 

Seriøst. Jeg har ventet i snart 18 år på å få store barn. 

Og så skaffer vi oss hund? Ikke bare er det en hund, men en valp? Var det en ting jeg aldri skulle ha, så var det kjæledyr. For jeg synes bare det er mye styr. Og jeg såg virkelig frem til å nyte mer og mer alenetid. Uten noen som hele tiden er avhengig av meg, eller at jeg ordner ting for de.
Det har jeg sett frem til. Akkurat nå ser det ut til at det kan bli nye 18 år før den drømmen går i oppfyllelse.
Men lille snadden er jo så søt. Så han smelter hjertet mitt. Så hver gang jeg irriterer meg over noe jeg ikke får gjøre, fordi jeg har hund, da skal jeg kna på lille snadden og se på det herlige uskyldige fjeset. Og tenke på at jeg tross alt har gjort en bra gjerning, og at han trenger oss. Hele tiden faktisk. Barna blir jo mer og mer selvstendige etterhvert, og klarer til og med å smøre seg en skive helt av seg selv. Mens lille fisen vår her er helt avhengig av at vi ordner mat og drikke til han hele tiden..Alltid. Men det er greit.




Han og søsknene ble funnet ved siden av en søppeldunk. De var 6 stykker, og alle har fått et hjem nå. I utgangspunktet skulle vi bare til kennelen for å se på noen hunder, fordi det var eneste vi hadde sett med små hunder. Og så skulle vi diskutere argumentene for og imot anskaffelse av hund enda en gang. Noe vi har diskutert i 2 år, og hver gang endt på et klingende klart NEI. Helt til siste 6 mnd, hvor vi kjenner at vi mer og mer har savnet en liten pølse snusende rundt beina. Fylt med ubetinget kjærlighet.

Nå hender det at husfruen må ut å lufte liket. Å hunden.

Så nå er vi blitt foreldre til lille Dennis, og han passer perfekt inn i vår familie, og jeg er sååååå glad for at vi har han her. At han reagerer på navnet sitt er vel mer som et under, siden han ofte går under følgende kallenavn: Fisen, stinky, spot, spikey, snupp, snudle, tusseladd, pipelort, pipen, sneipen, pølsa, lille bebè, kladden,


Impulskontroll. Nope.
Ha en fortreffelig sommer. Håper du nyter hver en dag, uansett vær!