En herre med hatt..

I dag har jeg hatt en opplevelse utenom det vanlige, som jeg virkelig setter kjempestor pris på. Jeg møtte nemlig en herre med hatt.

Jeg venter på min spanske autorisasjon om dagen, for å arbeide  som sykepleier. Dagene og minuttene går fryktelig sakte, og inntil jeg har papirene i hånden, får jeg ikke gjort noen ting.

Sjekker mail hver bidige dag. Flere ganger. 

I går fikk jeg endelig beskjeden jeg har ventet på; papirene kan hentes i Alicante.

Hurraaaaaaa!!! 

Jeg har vært noen ganger i Alicante, men å si at jeg er kjent, er  å ta litt i. Heldigvis finnes kart på mobil, og etter litt snirkling fann jeg bygget jeg skulle inn i. Men med 1000 biler bak meg, enveiskjørte gater og ingen parkering måtte jeg bare kjøre forbi. I tillegg holder de på med klargjøring for fiesta i Alicante (st.hansfeiring), og derfor stengte gater over alt.
Etter litt krongling frem og tilbake fann jeg meg et parkeringshus. Men jeg ante ikke hvor jeg var i forhold til dit jeg skulle. Så jeg gikk ut i solen, og begynte å se meg rundt og prøve å orientere hvor i all verden jeg skulle gå.

Alicante havn

Jeg må ha sett temmelig lost ut. Plutselig kommer en eldre mann med hatt opp på min side. Han spør hvor jeg skal. Jeg viser han adressen. Mannen klør seg i hodet. Så begynner han å prate. Jeg kan omtrent 100 spanske ord, men de har han allerede sagt de første 30 sekundene. Og han snakker ikke engelsk.Men han drar meg i armen og veileder meg til nærmeste turistkontor. Hvorpå han så følger meg hele gaten oppover.

Snill herre med hatt

Han prater på utpust og innpust. Om at han er taxisjåfør. Og at han ikke hadde hørt om denne adressen før. At den var ny. At han har møtt mange nordmenn i sitt liv, og liker oss. At han nå har fri, og kan hjelpe meg å finne frem. Selv om han har en annen avtale.  Vi går og går. Etter noen minutter stopper han opp, ser på meg, og spør: quieres un sombrero?? (Vil du ha en hatt?). Si, si, svarer jeg (bortimot det eneste jeg svarte på hele turen). Så drar han en hatt opp av posen sin, og plasserer den på hodet mitt.

Kledelig! Det syns iallfall min nye amigo.

Vi trasker videre. Og han prater fortsatt. Han forteller meg mye fra livet sitt. Hele tiden passer han på å spørre: Tu comprende? Jeg nikker og rister på hodet, alt ettersom. Jeg forstår mye, eller deler av det han sier. Men ikke alt.
Han følger meg inn på det offentlige kontoret. De stenger om 3 minutter og kan derfor ikke hjelpe meg. Mannen sier oppgitt til damen;" Kjære deg. Denne jenten har jo reist helt fra Alfaz del Pi for å hente noen papirer. Du må da hjelpe henne?" Damen bak skranken ser på han over brillene, sukker og går i gang med å lete opp papirene mine.
Det viser seg at de ikke var kommet frem likevel, og at jeg må tilbake neste uke.For engangsskyld var jeg altfor rask, og tidlig ute.
Luis, som han heter, følger meg et stykke nedover i gaten. Han sier oppgitt at dette var forfedelig kjedelig for meg. Kjøre så langt for ingenting. Han gestikulerer og peker, hvor jeg skal gå videre for å finne parkeringen.
Så gir han meg nummeret sitt og ber meg innstendig om å ringe til han neste gang jeg kommer til Alicante. For da skal han møte meg, og vise meg vei. Nemlig.
Etter en times bekjentskap sa vi "hasta luego" til hverandre, og jeg gikk derifra med et smil, en ny hatt og en morsom opplevelse. Tross bomturen.

Min nye venn, Luis! Taxisjåfør i Alicante. 

Takk for at det finnes slike hjelpsomme mennesker!!
Så når jeg treffer han neste gang, skal jeg gi han en gave. Som takk for hjelpen. Noen som har en idè om hva jeg kan gi? Forslag i kommentarfeltet taes i mot med stor takk!

 Ha en strålende helg; med eller uten hatt!!

Følg meg på:  

Snapchat: Lilleklirre
Instagram: Princess_Trude_Kristin
#livet365