Blogglistenhits

Monday 8 December 2014

Mitt er mitt og ditt er ditt

Ja, så skjedde det da. Det jeg som de aller fleste andre tenker "skjer ikke meg". Men joda, det var vel på tide at det ble vår tur.
Når man flytter til Spania får man titt og ofte høre om historier i nabolaget og områdene rundt som kan skremme vannet av de fleste. Innbrudd. Det er ikke bare noe vi hører om i det fjerne. Vi kjenner alltid noen som kjenner noen som kjenner noen som har hatt innbrudd.
Nå har det vært noen hos oss.

For ganske nøyaktig en uke siden var det antydning til storm i kastene ute, når jeg gikk til ro for kvelden. Jeg våknet flere ganger og tenkte "skal jeg gå ut og sjekke at ikke noe blåser bort?", siden det var en del bråk ute. Men trøtt som jeg var, ble det med tanken. Litt usikker på om jeg er glad for det eller ikke.
Om morgenen står jeg opp, og  tenker at i dag, ja det er dagen hvor jeg skal kure meg under dyna igjen etter at barna har dratt på skolen. Det er bare å få de opp, gi de noe mat og skysse de ut døren. Så skal jeg hoppe så raskt i sengen igjen, at selv min egen skygge ville hatt problemer med å følge etter.
Men hva skjer?
Jo, husmoren har bakt brød, med heller varierende hell. Derfor tenker jeg at barna heller må få med lunsj-penger til kantinen. Da begynner jakten på lommeboken. Hvor er den? Lå ikke den i vesken? Men.. Hvor er vesken? Jeg registrerer også at jeg har glemt å lukke en kommodeskuffe som alltid er igjen. Merkelig. Jeg hiver på meg en jakke, og rusler ut. Døren er låst, selvfølgelig. I mitt stille sinn så tenker jeg; "Herrefred og bevare. Jeg har da vel ikke vært så trøtt og vimete i går at jeg har lagt igjen vesken UTE?". Sakte men sikkert går logikken opp i hodet mitt. Her har vært noen. Hundre prosent sikkert. Jeg runder hushjørnet i nattkjole, jakke og tøfler. Og der; på baksiden av huset i et hjørne, ligger vesken. Og ranselen til sønnen min. Det er da jeg skjønner hva som er skjedd. Jeg løfter på ranselen, og der ligger lommeboken. Alle kortene er der. Men ikke pengene. Og heller ikke bilnøkkelen. Jeg rusler ned mot porten og drister meg til å titte ut forbi. Men jeg vet det. Jeg vet at bilen er borte. Og borte er den.
Man kan absolutt si at jeg fikk fart på dagen. Før det var gått 5 minutt hadde jeg kontaktet min gode spanske venn Montiel, og fortalt hva som skjedde. Etter meldingen å dømme,er det kanskje ikke rart han var usikker på hva som hadde skjedd.
Who do I call? Ghostbusters....??
Han kommer hit på null komma niks, og før jeg har fått sukk for meg har han ringt Guardia Civil, jeg har slukt dagens første kaffe, og søker gjennom huset for å se om der er andre ting som er borte. Eneste jeg finner er en brødfjøl som jeg vet med hundre prosent sikkerhet at jeg hadde vasket og plassert på kjøkkenbenken kvelden i forveien. Hva i himmelens navn gjør den her ute?
Ingenting annet mangler i huset.
Jeg blir så sint! Så eitrande forbanna, som vi sier på sunnmøre. Dette er helt tydelig at de vet hva de var på jakt etter, og visste hvor de skulle finne det. Både jeg og Montiel klødde oss i hodet og lurte på hvor i all verden de hadde kommet seg inn! Det skulle ikke være mulig siden alle dører og vinduer var lukket og låst, og alle gitter likeså.
Kjøkkenvindu, med gitter. Låst.
Når Guardia Civil kommer, tar det omtrent 5 minutter før de finner ut hvordan folk har kommet seg inn. Kjøkkenvinduet. Gjennom det minste kjøkkenvinduet på Costa Blanca. Jeg hadde aldri verden kommet meg hverken inn eller ut av det vinduet, samme hvor  det hadde brent rundt føttene mine. Der hadde jeg måtte hengt fast frem til jeg var meget sulten, for å si det slik. Ergo, alle hverdagstjukke folk er utenfor mistanke.
Usikker på om katten hadde klart å komme inn lydløst...

Å den ene brødfjølen fann jeg igjen ute. Tyven tok vel BRØD fra meg også! Argh!

Som den husmoren jeg er, hadde jeg tatt oppvasken kvelden i forveien. Hvordan vedkommende har klart å klatre inn vinduet, og ikke veltet hele oppvasken som stod på benken, er for meg et under. Da hadde jeg garantert våknet. For kjeler i fritt fall skramler og bråker. Men nei.
Heldigvis skjer ting raskt her. Eller, en del papirarbeid og venting må påregnes, men de tar hvertfall tingene seriøst her. Så i løpet av dagen fikk jeg meldt anmeldelse til politiet, ordnet med forsikring og fikk leiebil innen 24 timer.
Men fakterten fise! Jeg blir så forbanna! Mitt er mitt, ditt er ditt. Jeg skjønner at det kan virke som vi er både rike, og godt bemidlet med ræva full av peng over alt. Hvertfall sammenlignet med en god del andre i Europa. Men det betyr ikke at man bare kan gå og ta det man vil.
Jeg har fått flere spørsmål om jeg er redd. Nei, det er jeg ikke. Jeg er over gjennomsnittet forbannet. Og de som kjenner meg vet at det ikke er daglig kost. Jeg er som oftest et meget rolig og sindig menneske. Men akkurat nå kunne jeg meldt meg på strongman-konkurransen og vunnet. Flytte fly og i det hele tatt.
You are messing with the wrong lady, mister!!
Når jeg kjenner på sinnet mitt nå, så tror jeg tjuvene kan være glad om det er politiet som finner de først. Det florerer av stygge hevntanker i mitt lille hode for tiden. Og bekymringer. Kommer de igjen? I tilfelle, når?
At bilen forsvann er kjipt. Men biler finnes der nok av ute i verden. Noen har vært inne i huset vårt, mens vi sov. Jeg er alene med barna. Og jeg garanterer at de som var på nattlig visitt visste akkurat det. Jeg har nok blitt overvåket, og de har fulgt med på rutiner her. Akkurat det er en heldagsjobb, om ikke månedsjobb i seg selv. Da jeg aldri selv har funnet ut mine egne rutiner. Ingen dag er lik hos oss. I hvertfall ikke mange av de.
En tanke som slo meg når jeg kikket på hvor de har kommet inn er; har de barn som utfører jobben?? Det er usmakelig, fælt og veldig, veldig trist i tilfelle. Desverre også en sannhet i enkelte miljøer.

Denne uken har jeg selvfølgelig vært ekstra flink med å lukke og låse i alle retninger. Jeg har også gjemt godt unna alle ting jeg klarer å gjemme, etter vi har brukt det. Men pokker altså; det er ikke slik jeg vil ha det i mitt eget hjem! At jeg må være nødt til å sove med pepperspray og lommeboken gjemt, i tilfelle de dukker opp igjen. Jeg vil ha mitt eget hjem for meg selv, uten å tenke på at andre kan komme her og ta seg til rette nattestid.
Heldigvis for oss så hadde vi forsikring på bilen, så noe får vi nok igjen. Men det er nok heller tvilsomt at vi får igjen det vi gav for den, og det er en veldig kjip tanke. At noen har kommet seg inn her og ødelagt den freden og roen vi har hatt, og i tillegg sørger for at vi får flere økonomiske utlegg. De klarer vi helt utmerket å styre selv. Jeg er da tross alt heltidshusmor, så penger har alltid ben å gå på. Eller vinger å fly med.
Alt jeg vil ha er jo bare peace and love, og fred på jord! Og tingene våre i fred, såklart.
Vær på vakt folkens.

Nei, får vel bare snurre i gang Kenny Rogers på spotify (ny favoritt i disse juletider),legge bena høyt, brodere, øve meg på brødbaking, og forberede meg til jul. Og kjøre leiebil.
Føkk.
Kjører en liten blå rosin til leiebil fortiden. Liker ikke!

Ha en god dag. Med eller uten bil.