Blogglistenhits

Monday 3 August 2015

Verdens verste mor? Eller verdens beste?

I sommer fikk vi et dilemma; guttene ville til Norge, og vi skulle være i Spania. Egentlig hadde vi lovt guttene en tur hjem, men etter mye frem og tilbake endte det med at vi alle skulle være her.

Dere skulle sett geipen. Det falt ikke i god jord, og de ble skikkelig lei seg. De fleste vennene dro til Norge, og jeg skulle jobbe. Ergo; lite spennende ferie. Mine barn er ikke så interessert i strand- og badeliv, slik som turister. Man higer ofte etter det man ikke har.

Jeg må lokke og lure barna til stranden.
Så kom det plutselig en løsning. Min eldste sønn kom rundt skoleslutt, og han kunne ta med seg guttene hjem. Etterhvert kom vi frem til at de kunne reise 2. juli.
Den beste og billigste løsningen ble å sende de hjem en måned. En hel måned! Å jeg som ikke har vært alene uten barna en uke engang! De var med papsen til Egypt for noen år siden, på gutteferie, men da hadde jeg eldstemann hjemme, og et særs hektisk liv. Så  jeg registrerte egentlig ikke de hadde dratt engang.

I ettertid har det gått opp for meg: Jeg har aldri hatt tid eller mulighet til å savne barna mine. Sann ordentlig, virkelig savne de!! Jeg er sammen med de 24/7 og mer ble det etter vi flyttet hit. Klart de er på overnatting og hos andre innimellom, men aldri lenge nok borte til at man virkelig lengter etter de.
Odin
Liam
Men nå fikk jeg virkelig muligheten. 1 måned i Norge. Vi hadde noen runder med oss selv om vi egentlig synes det var greit eller ikke. Både for våres del, og for de som skulle ta seg av barna våre hjemme. Er det frekt å sende barna så lenge på ferie? Hva tenker andre? Hvor mye skal vi planlegge for de? Er det forsvarlig av oss? Vil de takle å være så lenge borte fra oss?
Spørsmålene var mange, og svarene få.

Tilslutt begynte jeg å mimre tilbake da jeg var barn.. Siden jeg er vokst opp i Sogn og Fjordane og hadde tilhold med besteforeldre på Møre, ble det noe farting frem og tilbake. Jeg husker det var flere somrer jeg dro til mine besteforeldre, alene, omtrent ved skoleslutt, og kom hjem omtrent ved skolestart. Og da var det ingenting som var planlagt og lagt til rette for meg. Det var ingen som tenkte at jeg skulle ha innholdsrike dager hele sommeren. Så jeg satt under spisestuebordet til mormor og besten, og lekte hytte eller butikk, eller jeg satt ved skrivemaskinen til mormor og latet som jeg var kontordame. I 2 måneder. Jeg lidde ingen nød og rent objektivt sett synes jeg at jeg kom godt ut av det.

Vi overlever litt kvalitetstid vi voksne også. Har ikke gått lei til nå. Heller tvert om!! 
Farken heller!-tenkte jeg.  Send de!! Kanskje de bare har godt av å savne oss litt? Finne på andre ting, være med venner, tanter, onkler og besteforeldre? Kanskje de rett og slett får en helt annet forhold til de, mer innhold i ferien og god kvalitetstid sammen, når vi ikke er tilstede?
Selv kom jeg på at jeg hadde planlagt det litt dårlig. Jeg innbilte meg at jeg og Tolaasen skulle være sammen hele tiden, og at barna kom hjem til han dro. Det viste seg at jeg gikk meg på en smell der.
Nå har jeg vært helt alene hjemme i Spania i en uke. En hel uke. Dette har jeg faktisk drømt om lenge.
Flåkken!! Eg e aleine!!!
Jeg har vært mor og hatt ansvar for noen siden jeg var 17 år, og ALDRI vært alene hjemme, på skikkelig vis. Så det var på tide. Jeg har kost meg i min lune hule, badet, solt meg, lest og jobbet. Til akkurat de tidene som passet meg.

Ja, ikke HEELT alene da. Han lille snadden her er jo med meg!!
Men jeg ser at dette ikke kler meg over tid. Å la meg være alene hjemme over tid kan gi følgende symptom:
*Fare for total isolasjon- jeg koser meg visst mer i mitt eget selskap enn hva jeg trodde var mulig
*Fare for avmagring/underernæring (ja, jeg vet, det hadde tatt litt tid!)-  jeg gidder ikke lage mat, eller gå ut å spise.
eller
*Fare for ekstrem overvekt (fort gjort!)- siden jeg ikke gidder å lage mat, eller gå ut å spise, ender jeg med å gå tom og tar dårlige valg. Med blodsukker på under null, så er det ikke salat og ren kylling som frister. Det er bare ren fakta
*Fare for å bli serie-avhengig.- Ja, jeg har rukket å se hele "Orange is the new black", siste sesong. Tok ikke lang tid heller.
*Fare for veldig dårlige rutiner; rangler til sent, våkner tidlig, trøtt hele dagen, ingen trening eller sosialt liv...

Burde lage, og spise dette. 
Ender opp med tortilla dyppet i Hummus. Til alle måltid.
Så nå kan jeg rope skikkelig høyt:

JEG GLEDER MEG TIL BARNA MINE KOMMER HJEM!!!Jeg har virkelig kjent på hvor mye jeg har savnet de! Og særlig siste dagene... Jeg skal kose meg i deres selskap hver dag frem til skolestart!

\
Erre`her e er party??
I kveld suser jeg til Alicante og plukker opp småtrolla mine (som ikke er så små lenger)

TUSEN MILLIONER takk til alle dere der hjemme som har stilt opp og vært sammen med guttene, og gitt de en ferie HJEMME i Norge, de sent vil glemme! Dette har de vokst på..


Synes dere det er galt å sende barna avgårde så langt, og så lenge? Hadde dere gjort det?


Over og ut fra Casa`n !
Ha en vakker dag alle sammen
Jeg vet hvordan man skal overleve. I`m a survivor.
Vil du vite med om hva husfruen styrer med? Legg meg til på instagram: Princess_Trude_Kristin
Her deler jeg bilder hver dag fra hva vi styrer med, i hele 2015 under #livet365
Eller du kan legge meg til på snapchat: lilleklirre