Mitt er mitt og ditt er ditt

Ja, så skjedde det da. Det jeg som de aller fleste andre tenker "skjer ikke meg". Men joda, det var vel på tide at det ble vår tur.
Når man flytter til Spania får man titt og ofte høre om historier i nabolaget og områdene rundt som kan skremme vannet av de fleste. Innbrudd. Det er ikke bare noe vi hører om i det fjerne. Vi kjenner alltid noen som kjenner noen som kjenner noen som har hatt innbrudd.
Nå har det vært noen hos oss.

For ganske nøyaktig en uke siden var det antydning til storm i kastene ute, når jeg gikk til ro for kvelden. Jeg våknet flere ganger og tenkte "skal jeg gå ut og sjekke at ikke noe blåser bort?", siden det var en del bråk ute. Men trøtt som jeg var, ble det med tanken. Litt usikker på om jeg er glad for det eller ikke.
Om morgenen står jeg opp, og  tenker at i dag, ja det er dagen hvor jeg skal kure meg under dyna igjen etter at barna har dratt på skolen. Det er bare å få de opp, gi de noe mat og skysse de ut døren. Så skal jeg hoppe så raskt i sengen igjen, at selv min egen skygge ville hatt problemer med å følge etter.
Men hva skjer?
Jo, husmoren har bakt brød, med heller varierende hell. Derfor tenker jeg at barna heller må få med lunsj-penger til kantinen. Da begynner jakten på lommeboken. Hvor er den? Lå ikke den i vesken? Men.. Hvor er vesken? Jeg registrerer også at jeg har glemt å lukke en kommodeskuffe som alltid er igjen. Merkelig. Jeg hiver på meg en jakke, og rusler ut. Døren er låst, selvfølgelig. I mitt stille sinn så tenker jeg; "Herrefred og bevare. Jeg har da vel ikke vært så trøtt og vimete i går at jeg har lagt igjen vesken UTE?". Sakte men sikkert går logikken opp i hodet mitt. Her har vært noen. Hundre prosent sikkert. Jeg runder hushjørnet i nattkjole, jakke og tøfler. Og der; på baksiden av huset i et hjørne, ligger vesken. Og ranselen til sønnen min. Det er da jeg skjønner hva som er skjedd. Jeg løfter på ranselen, og der ligger lommeboken. Alle kortene er der. Men ikke pengene. Og heller ikke bilnøkkelen. Jeg rusler ned mot porten og drister meg til å titte ut forbi. Men jeg vet det. Jeg vet at bilen er borte. Og borte er den.
Man kan absolutt si at jeg fikk fart på dagen. Før det var gått 5 minutt hadde jeg kontaktet min gode spanske venn Montiel, og fortalt hva som skjedde. Etter meldingen å dømme,er det kanskje ikke rart han var usikker på hva som hadde skjedd.

Who do I call? Ghostbusters....??

Han kommer hit på null komma niks, og før jeg har fått sukk for meg har han ringt Guardia Civil, jeg har slukt dagens første kaffe, og søker gjennom huset for å se om der er andre ting som er borte. Eneste jeg finner er en brødfjøl som jeg vet med hundre prosent sikkerhet at jeg hadde vasket og plassert på kjøkkenbenken kvelden i forveien. Hva i himmelens navn gjør den her ute?
Ingenting annet mangler i huset.
Jeg blir så sint! Så eitrande forbanna, som vi sier på sunnmøre. Dette er helt tydelig at de vet hva de var på jakt etter, og visste hvor de skulle finne det. Både jeg og Montiel klødde oss i hodet og lurte på hvor i all verden de hadde kommet seg inn! Det skulle ikke være mulig siden alle dører og vinduer var lukket og låst, og alle gitter likeså.

Kjøkkenvindu, med gitter. Låst.

Når Guardia Civil kommer, tar det omtrent 5 minutter før de finner ut hvordan folk har kommet seg inn. Kjøkkenvinduet. Gjennom det minste kjøkkenvinduet på Costa Blanca. Jeg hadde aldri verden kommet meg hverken inn eller ut av det vinduet, samme hvor  det hadde brent rundt føttene mine. Der hadde jeg måtte hengt fast frem til jeg var meget sulten, for å si det slik. Ergo, alle hverdagstjukke folk er utenfor mistanke.

Usikker på om katten hadde klart å komme inn lydløst...

Å den ene brødfjølen fann jeg igjen ute. Tyven tok vel BRØD fra meg også! Argh!

Som den husmoren jeg er, hadde jeg tatt oppvasken kvelden i forveien. Hvordan vedkommende har klart å klatre inn vinduet, og ikke veltet hele oppvasken som stod på benken, er for meg et under. Da hadde jeg garantert våknet. For kjeler i fritt fall skramler og bråker. Men nei.
Heldigvis skjer ting raskt her. Eller, en del papirarbeid og venting må påregnes, men de tar hvertfall tingene seriøst her. Så i løpet av dagen fikk jeg meldt anmeldelse til politiet, ordnet med forsikring og fikk leiebil innen 24 timer.
Men fakterten fise! Jeg blir så forbanna! Mitt er mitt, ditt er ditt. Jeg skjønner at det kan virke som vi er både rike, og godt bemidlet med ræva full av peng over alt. Hvertfall sammenlignet med en god del andre i Europa. Men det betyr ikke at man bare kan gå og ta det man vil.
Jeg har fått flere spørsmål om jeg er redd. Nei, det er jeg ikke. Jeg er over gjennomsnittet forbannet. Og de som kjenner meg vet at det ikke er daglig kost. Jeg er som oftest et meget rolig og sindig menneske. Men akkurat nå kunne jeg meldt meg på strongman-konkurransen og vunnet. Flytte fly og i det hele tatt.

You are messing with the wrong lady, mister!!

Når jeg kjenner på sinnet mitt nå, så tror jeg tjuvene kan være glad om det er politiet som finner de først. Det florerer av stygge hevntanker i mitt lille hode for tiden. Og bekymringer. Kommer de igjen? I tilfelle, når?
At bilen forsvann er kjipt. Men biler finnes der nok av ute i verden. Noen har vært inne i huset vårt, mens vi sov. Jeg er alene med barna. Og jeg garanterer at de som var på nattlig visitt visste akkurat det. Jeg har nok blitt overvåket, og de har fulgt med på rutiner her. Akkurat det er en heldagsjobb, om ikke månedsjobb i seg selv. Da jeg aldri selv har funnet ut mine egne rutiner. Ingen dag er lik hos oss. I hvertfall ikke mange av de.
En tanke som slo meg når jeg kikket på hvor de har kommet inn er; har de barn som utfører jobben?? Det er usmakelig, fælt og veldig, veldig trist i tilfelle. Desverre også en sannhet i enkelte miljøer.

Denne uken har jeg selvfølgelig vært ekstra flink med å lukke og låse i alle retninger. Jeg har også gjemt godt unna alle ting jeg klarer å gjemme, etter vi har brukt det. Men pokker altså; det er ikke slik jeg vil ha det i mitt eget hjem! At jeg må være nødt til å sove med pepperspray og lommeboken gjemt, i tilfelle de dukker opp igjen. Jeg vil ha mitt eget hjem for meg selv, uten å tenke på at andre kan komme her og ta seg til rette nattestid.
Heldigvis for oss så hadde vi forsikring på bilen, så noe får vi nok igjen. Men det er nok heller tvilsomt at vi får igjen det vi gav for den, og det er en veldig kjip tanke. At noen har kommet seg inn her og ødelagt den freden og roen vi har hatt, og i tillegg sørger for at vi får flere økonomiske utlegg. De klarer vi helt utmerket å styre selv. Jeg er da tross alt heltidshusmor, så penger har alltid ben å gå på. Eller vinger å fly med.
Alt jeg vil ha er jo bare peace and love, og fred på jord! Og tingene våre i fred, såklart.
Vær på vakt folkens.

Nei, får vel bare snurre i gang Kenny Rogers på spotify (ny favoritt i disse juletider),legge bena høyt, brodere, øve meg på brødbaking, og forberede meg til jul. Og kjøre leiebil.
Føkk.

Kjører en liten blå rosin til leiebil fortiden. Liker ikke!

Ha en god dag. Med eller uten bil.

Prosjekt; komme i orden.

Da er sommerferien offisielt over, og guttene er godt i gang med det nye skoleåret.
Jeg er enig med meg selv om at dette har vært en av de rareste sommerferier jeg har hatt.
1. Jeg har bodd i syden, men ikke gjort sydenting
2. Jeg dro til Norge på ferie, men gjorde ikke ferieting.

Litt "ferieting" ble det da tid til. Fikk jobbe med både svømmeteknikk og brunfarge.

Etter noen uker i Albir, fikk vi ta over huset vi nå leier i midten av juli. Vi fikk smisket oss til en aldri så liten oppussing, og investerte i malerkost, maling og maskeringsteip,et meeeget viktig redskap for min del. Kan ikke si det hjalp betraktelig, da det alltid ser ut som om jeg har ramlet opp i malingspannet, eller er datteren til Malermester Klatt-i-Klatt. Skjønner ikke greien. Samme hvor mye jeg passer på så klarer jeg å trakke oppi den ENE maleklatten på gulvet, og oppdage det først 10 steg senere. Eller lene meg inntil en nymalt vegg, selv om jeg vet at den er nymalt.

Jeg har en egen egenskap til å ALLTID rote maling. Samme hvor forsiktig jeg er, eller hvor lite jeg skal male. 

Etter noen dager var vi ferdige å male hele huset. Nesten hvertfall. I utgangspunktet skulle vi bare male stue og kjøkken etter avtale, men som dere vet, så er det lettere å få tilgivelse enn tillatelse, så vi tok sjansen. Lyst og fint ble det hvertfall, og den 90-talls gulfargen forsvann.

Før

Etter

Videre har vi vært på ulike møbelforretninger og handlet litt (les; IKEA og svidd visakort. Ikke mitt forøvrig) Så nå har vi fått et "filmrom" til guttene, en skillevegg på stuen( hva er konseptet i spanske hus med å spasere rett inn fra uteområdet og inn på stuen? Hvor ble det av gangen?), og en sofa fra Ikea. Mannen fann frem den gamle slageren"I en sofa fra Ikea", satte volumet på høyt og gikk i gang med å skru. Både mor og barn trallet med. At det var en heller lite pedagogisk sang, får så være. Guttakrutt overlevde.

Sofa typ ur-gammel

Stuen nå. Sofa typ ny.

Soverommet fikk seg også et aldri så lite malingstrøk. Litt bilder, nye nattbord og litt annet pjask nå, så er vi der!

Glad i farger, huseieren. 

Sovbart

Vèl hjemme i Norge ordnet vi en del av våre egne møbler nedover. Vi har hatt lagerplass nå i ett år, og tenkte at vi har mer bruk for tingene her, enn i en container i Ålesund. Så nå i september kjører en lastebil nedover mot sydligere strøk med våres ting inni. Når bilen kommer er jeg sikker på at det NESTEN slår julaften følelsen. Bortsett fra at jeg vet hva som er inni, og at det ikke er innpakket. Etterhvert så tror jeg vi får det riktig så koselig her, selv om det ikke blir noe designhjem. Men det har jeg jo aldri hatt før heller, så det.
Uteplassen begynner å ligne på noe, mangler bare bord og stoler i bakgården, et par solsenger og en benk. Da har vi det på stell her, og kan med rette si vi kommer fra et møblert hjem! Tolaasen var litt overivrig her om dagen og kjøpte seg et tappetårn. En formiddag, og VIPS, mannen hadde bygd seg en egen bar. Jeg har mistenkt det, men nå er jeg overbevist. Han har blitt en handyman!

Tadaaaa!! Gjort på en, to, tre, et bannord og i en fei! 

Mulig mange tenker at vi gjør litt vel ut av det i et leiehus, men her er det snakk om å skape høy trivselsfaktor for en billig penge, slik at vi alle trives her og føler det er litt "vårt eget".

Vi tok en 10-dagers i Norge, og besøkte venner og familie. En av mine beste venninner skulle smies i hymens lenker, så da måtte vi selvfølgelig se at det gikk ordentlig for seg.
Bryllupet var av den suksessfulle sorten, og festen var hold på ærbødige Union Øye Hotell i Norangsfjorden. Vi koste oss fra tidlig til seint, og kan melde om at vi ikke observerte et eneste spøkelse. Men nå bodde vi heller ikke på "det blå rommet", så hva som skjedde der, vites ikke.

Norangsfjorden. Majestetisk. Selv for meg som er født og oppvokst med fjell og fjord.

Snikfotograferte brudesuiten! 

Dette var første gang vi var på dette hotellet, og det er absolutt verdt et besøk om du ikke har vært der før.

Nå har kidsa gått på skole i over en uke, og det ser ut til at de har funnet seg til rette. Veldig deilig å endelig bo så nærme skolen. Jeg har kommet i rutine igjen (delvis) med å dusje hver dag, drikke kaffe før 9 og lese nyheter innen klokken 12. Og ja, tatt husvasken. Noe jeg ikke kommer til å gjøre flere ganger, da jeg pådro meg en alvorlig yrkesskade her om dagen. Kink i ryggen, eller hekseskudd eller kall det hva du vil. Sengeliggende har jeg omtrent vært, men flyter fint rundt på x-antall mg Ibux. Nå har det endelig løsnet litt, slik jeg iallefall klarer å reise meg uten problem. Helsikes moppeskaft. Jeg forbanner det. Nytt NORSK moppeskaft står på ønskelisten, feel free to send me one!! Eller om du begynner å importere, let me know. Jeg står fremst i køen av desperate husmødre som blir sykemeldt av det fjaset de selger her nede.  Sann. Vel blåst!

Håper at akkurat DU får en strålende fin uke (uten kink i ryggen).

1 års jubileum

I dag er det nøyaktig 1 år siden jeg og familien satte oss på flyet til sydligere breddegrader.
Tårevåte avskjeder var unnagjort, og vi var nervøse overfor hva som ville møte oss. Huset hadde vi tatt usett fra internet, ikke visste vi om det var i det "rette" området, vi kjente omtrent ingen, visste særdeles lite om Alfaz, eller Spania generelt, ikke visste vi om vi ville finne likesinnede og venner; hverken til oss eller barna. Ville vi savne hjem etter 14 dager? Ville det gå bra? Ville alle finne seg til rette her nede? Hva om alt "går åt skogen"? Hva da? Vi hadde leid ut huset for 1 år, så vi visste vi kunne komme hjem om alt ble ille. Greit med en plan B. Permisjon fra jobben var i orden, så det var mulig å få jobbe igjen også. 

Siste gangen vi satt på verandaen hjemme i Norge og nytte utsikten. Nå er huset solgt, og livet gått videre. 

Vel, nå er vi flyttet ut fra hus 1, bodd en uke i hus 2, bodd 14 dager i hus 3 (noe som forøvrig føltes ut som om vi var på hytten) og pusset opp og flyttet inn i hus 4, som vi forhåpentligvis skal bo i en stund. Så nei, vi kommer ikke hjem dette året heller.

Utsikt fra første huset i Spania. Fortsatt fjellutsikt om ikke annet. 

Barna har brukt tid, men etterhvert funnet seg til rette. Venner har de fått, og de har vent seg til klimaet, og det faktum at det regner sammenlagt 48 timer i løpet av året her. De tør nå å gå på butikken å handle uten at vi står i nærheten, og prøver seg frem med en blanding av "Spang-nor-lish" når de handler. De klarer også nå å orientere seg rundt forbi her, så selv om det er mange gater som ender opp i kryss og tvers, så holde de tungen bent i munnen og kommer seg både frem og tilbake på egenhånd.
Vi har også slått oss til ro her. Funnet venner, rutiner og interesser. Faktisk er vi som par mye mer sammen her nede enn hva vi noen gang har vært før, både kun oss to, og sammen med felles venner.Så da er det vel håp for at vi går noen nye år i møte sammen også.
Vi har blitt kjent med utrolig mange kule mennesker etter vi kom hit, og tanken har slått meg flere ganger. Tenk om vi aldri hadde gjort dette? Da hadde vi jo aldri møtt både den ene og den andre som har vist seg å bety mye for oss her nede.

4 gode venner på Girl-roadtrip i Beetle-cabriolet. 

Å for ikke å snakke om alle opplevelsene. Grillpartyer, stranddager, utprøving av alskens treningsformer (tror jeg må skrive eget innlegg utelukkende basert på alt nytt jeg har prøvd på treningsfronten. Aeroyoga feks), tapaskvelder, kafèbesøk, måltider, reiser... Ja, mye nytt med andre ord. 

Paella har blitt en ny favoritt. Som jeg MÅ lære meg å lage. Den er så enkel at "selv mor kan gjøre det". Kanksje. 

Siden alt føltes så bra etter vi kom hit, tok vi liksågodt å solgte huset og sa opp jobben (min jobb ja, ikke jobben til han som betaler for gildet). Så nå har vi liksom ikke noe annet valg enn å bare være her.Å nyte faktumet at vi er gjeldsfrie for en stund. Ikke alle i tidlig 30-årene som er det ( ok, midten av 30 årene da. Men det heller mer mot tidlig enn sent).

Selv om dagene her nede er varierte, og vi (jeg) i perioder savner veldig hjem, så kjenner vi på at det her er et riktig valg. Jeg savner storegullet mitt 100 000 ganger pr dag, men gleder meg stort hver gang han er her nede sammen med oss. Og vi håper han vil fortsette å komme nedover når det passer. Jeg savner venner og familie, men har dager med heltidsjobb på facebook, så holder meg oppdatert og de er plutselig ikke så langt unna.
Faktisk; det jeg kanskje savner aller mest foruten om venner og familie er; å drikke iskaldt vann rett fra springen. Og da har man det vel egentlig helt ok.

Fortsetter å støtte oppunder kafeer i området en stund til. 

Så da er det på tide å oppsummere ett år i Spania.
Har vi angret? Ikke en dag.
Hadde vi gjort det igjen? Uten tvil.
Har vi lyst hjem? Overhode ikke.

Palmesus <3

Ha en fortsatt fin sommer. Med eller uten fridager i sikte.

Sommer, sol og promille

Har du noen gang tenkt over hvor mange vinglass som blir postet på facebook, instagram og andre sosiale medier? Eller hvor mange statuser blant dine venner, hvor det står: Endelig helg/ferie/fri. Skal bli deilig å slappe av med et glass vin.

For de av dere som kjenner meg, vet dere at jeg har jobbet innen rusomsorgen noen år. Enten man vil eller ikke, så gjør dette noe med en selv og egne holdninger og bevissthet rundt bruk av alkohol og andre rusmidler.
Jeg går overhode ikke av veien for å ta et glass vin eller ti. Som oftest har det blitt ti, og vi snakker om en real fyllekule. En gang i blant. Kanskje 4 ganger i året. Max. Og utover dette tar man et glass eller en flaske i ny og ne. Andre rusmidler har jeg ingen erfaring med, og lever lykkelig uvitende.

Så flyttet jeg til Spania.
Hva skjer? Jo, alkoholen flyter tettere mellom bordene. Det er vanlig å ta et glass vin eller en øl til lunsj. Cava og rosa bobler. Til og med politiet gjør det (sies det, aldri sett det), og da MÅ det jo være greit.. Eller?
Og så møter man venner på kafe, og man sosialiserer seg på ettermiddager og kvelder. Barna er med. Vi skal jo bare grille litt. Eller i en bursdag. Eller på et poolparty. Det er jo så kjekt for barna å bade, og leke seg utover kvelden. Så kan vi voksne få sitte mer eller mindre i fred i en krok sammen med andre voksne. Og dele en flaske vin. Eller noen øl. Helt uproblematisk. Ingen fyll her. Vi merker sjeldent at noen "bikker" over det som er akseptabelt.

Her får man gjerne eggelikør(?) sammen med kaffe og kake til lunsjtid. Uten å bestille det.

Idèt vi sitter og koser oss med vinen skåler vi og sier "jaja, de må da tåle at vi voksne koser oss også".  "Det er ingen som tar skade av å se at man kan nyte alkohol til maten, eller i festlig venners lag slik som nå".
Nei, det er det sikkert ikke.
Men er det plott umulig å kose seg uten alkohol?
Og hvilke signal sender vi egentlig? Jo, vi viser barna våre at det er greit å drikke! Jeg leste et lengre innlegg fra bloggen Saksynt, skrevet av Tjomild. Innlegget kan du lese her (husfruen har endelig lært seg å linke til andre ting og tang på nettet, hurra!). Og det fikk meg til å tenke.

Nå er det kanskje noen som tenker at jeg er kjip. Eller at jeg er en prippen husfrue som ikke drikker. Eller som lurer på om jeg er medlem i en eller annen avholdsforening (vel, her i Spania tror jeg isåfall at det er tynt i medlemsrekkene.)
Det stemmer ikke. Jeg har gått meg på en smell både her og der jeg. Opptil flere ganger. Og flere ganger blir det helt sikkert. Jeg har prøvd å ha et bevisst forhold til alkohol, og når man nyter dette, men noen ganger tenker man ikke like mye over det. I Norge kunne det jo hende at vi tok noen glass vin eller hadde venner på besøk, mens barna var i hus. Siden dette skjedde innenfor rimelighetens grenser (hva nå enn det er), og kun en sjelden gang, reflekterte jeg sjelden over det. Men her er det mer som skjer, og flere muligheter. Det er alltid et poolparty, eller en grillfest. Å det er jo så gøy både for voksne og barn, at det går ikke oss hus forbi når invitasjonen står til lag.

Poolparty! 

Men jeg velger oftere og oftere alkoholfritt til drikke. Enten øl, eller bare brus/vann. Og finner jeg en god vin uten tilsatt alkohol, kjører jeg på med den også.
Her om dagen fant jeg og en venninne ut at de har fantastisk god alkoholfri mojito i Albir. Og faktisk kjøpte vi en med alkohol på samme plass noen dager etter, den var skuffende i forhold. Så det er fullt mulig å kose seg ute på kafè, uten å gå derifra som en annen svingstang etter noen timer. Og det er ingen som ser dumt på deg. Smaken får du uansett.
For hva er det egentlig som er så godt med vin, øl og drammer?Har du tenkt over det? Er det smaken, eller rusen det gir? Og om du svarer "rusen"  nå for deg selv. Blir du rystet når du leser i VG eller Dagbladet hver sommer om barn i syden som må få hjelp av andre? Eller som går rundt uten tilsyn fordi foreldrene drikker? La oss være ærlig. Det er ikke nødvendigvis "versting" foreldrene som er verst. Det kan skje selv den beste. Du reiser på ferie. Du tar med deg barna på stranda. Der er billig øl og gode drammer. Du blir litt søsebrisen, men barna bader,  og er opptatt med andre ting. De merker ikke at du er litt småsvimmel og glisete. Du blir edru igjen, og går på hotellet og steller deg til middag. Skal bare ha et liiiite glass vin. Eller to. Ja, ok, så ble det tre da. Barna merker det ikke, fordi de er jo så opptatt med alt annet som skjer her. Og du merker jo ikke egentlig selv heller, gjør du? At stemmen kanskje er blitt ett hakk høyere, at du er mer flakkende i blikket, at du ler mer. Snakker mer usammenhengende. Ikke så ille at noen gjør deg oppmerksom på det. Bare akkurat slik at du kjenner effekten av det alkoholen gjør med deg.
Er det galt?
Det får du svare på selv.

Fant mojito-is her om dagen. Så etterpå at det var aldersgrense i den, og faktisk MED alkohol. Greit? Eller?

I dag leste jeg en artikkel fra aftenposten, som sier at vin er blitt den nye kaffekoppen. Artikkelen kan du lese her Og ja, det er jeg enig i. Oftere og oftere florerer det flotte bilder av et glass vin, sammen med en rosekvast, på et stearinlys-pyntet bord. En fredagskveld. Eller tirsdagskveld. Det er lenger og lenger mellom sigaretter og bilder av askebeger nå om dagen. Det er in å drikke, ut å røyke (heldigvis!?) Og vi glamoriserer denne vinen.

Hva mangler? Vinglasset..

Jeg har ingen planer om å være en moralist med pekefingeren i været. Jeg vil bare du skal tenke over det. Og kanskje gjør det noe med dine egne tanker og holdninger?
Og forresten, med engang barna våre blir tenåringer så vil de ha seg en real fyllekule. Jeg tror det er relativt langt mellom hver 17 åring som "koser seg med et glass vin" slik vi voksne gjør. Så om vi bruker argumentet at barna våre trenger å se at man koser seg med det, kommer vi til kort. De ser vi drikker og at det er greit. Punktum.

Og fortjener vi et glass vin? Hvorfor det? Hva har vi gjort for å fortjene det?Trenger vi det for å slappe av? Føle oss bedre?
Om du er 100% ærlig med deg selv. Føler du deg truffet av noe her, eller kjenner du noen? Det er alltid mulig å gjøre noe med. Enten med eller uten profesjonell hjelp. Både i Norge og i Spania, eller andre steder i verden. Noen ganger holder det å bare bli mer bevisst sine egne holdninger og valg man gjør.


Ha en strålende fin uke. Med eller uten alkohol. Hjemme eller på ferie.

Ps: Kommentarfeltet under her skal nå være åpnet for alle, om du skulle ønske å legge igjen en kommentar. Det tok 9 mnd å forstå, men slik er det. Ikke alltid like lett å være blond. Å sånn.

Hei og hå, det er SOMMER!!!

Mye bading og gøy

Det er vel på høy tid med et nytt blogg innlegg. Har hatt mange gode intensjoner og planer om å skrive, men håper på forståelse for at det er relativt "hektisk" å være heltidshusfrue. Særlig nå når sommeren har kommet hit, og jeg må prioritere en del tid på stranden innsmurt i sololje. Ber om forståelse for dette.

Blink, blink.

Men det er faktisk helt sant; det har vært noen hektiske uker, selv om jeg ikke helt vet hva jeg har fylt dagene med.
Vi har hatt bursdagsmaraton her, med det store høydepunktet (mener jeg selv hvertfall) min egen bursdag. Først ute var Odin. Han fylte 10 år, og det er en stor dag!

Gullguttene mine

Vi hadde heldigvis planlagt at han skulle feire bursdagen sin sammen med klassen på bowlingen. Heldigvis, fordi det regnet stort sett hele dagen! Pussig det der; mai hjemme i Norge kan være litt uforutsigbar og man er tøff om en planlegger utebursdag der. Særlig om man planlegger i god tid før langtidsvarselet er kommet. Her nede er det jo mer eller mindre solgaranti på denne tiden, men flaksen hadde vi da altså med oss denne gangen. Han fikk feiret og var storfornøyd med dagen. Bowling inne i en egen spillhall er rene mekkaet for en gjeng på 10 år. Her fikk de spille til de hadde gått hele runden rundt, og litt til.

God stemning

Ganske så nøyaktig en uke etter Odin er det min bursdag. 7 juni er en stor dag. Både for Kongeriket Norge, men også i Husfruefamilien. Jeg var sikkert 17 år før jeg skjønte at grunnen til at man flagget var feiring av Unionsoppløsningen med Sverige og ikke på grunn av min bursdag. Uansett, flagget til topps denne dagen, samme hva man feirer. Vanligvis har jeg nedtelling i både uker og måneder før bursdagen, men i år var jeg heller lunken. Hvorfor har jeg ikke noe godt svar på. Men tenker at det hadde mye med at det er første gang i hele mitt liv at jeg feirer bursdag uten storfamilien og norgesvennene mine tilstede....
Jeg hadde overhode ingenting å frykte. Gode venner har blitt omtrent som familie her nede, så jeg kan love at det vanket både kaker, kaffe, pakker og vin. Og bursdagssang fra mine to unge håpefulle. Dog noe ustemt, men jeg fikk sangen på spansk. Enda en førstegangsopplevelse der altså!

Nytt prinsesseskjørt i bursdagsgave. Stor stas.

Så da har husfruen blitt ett år eldre, noe som skulle tilsi at jeg har ett år mer med erfaring og klokskap innabords, og et år smartere. Man skulle tro det. Eller det er forventet. Jeg vet ikke. Det jeg vet er at jeg fortsatt har ting å lære. Foreksempel har jeg enda ikke lært hvordan man skal unngå å bli solbrent på ryggen. Teoretisk sett, med solkrem og slik kan jeg, men har enda et skritt å gå for å utøve det i praksis. Praktiserer hyppig "learning by doing", men ikke alltid det fungerer. At jeg ikke smører ryggen kan også ha en sammenheng med at jeg har en kropp som er stiv som en fotballspiller (fantastisk nok, enda jeg ikke har spilt fotball siden 1992) og har ikke sjans å rekke til. Men vi får håpe hyppige yogatimer gjør susen der, eller så må jeg anskaffe meg en personlig smører. Helst en fin en. Med bar overkropp.. og.. Jada.
Ganske ferskt inne i mitt nye år, lærte jeg å lage musli. Måtte prøve og feile et par ganger, men resultatet ble bra, og forhåpentligvis sunt. Selv om jeg har mine tvil, når jeg forskrekket oppdaget at jeg nesten lagde peanøttsmør. Men det var jo bare et pluss, for da kunne jeg skilte med to nye oppdagelser på husmorfronten.

Musli nr 1, noe brent, og med store solsikkekjerner. Ingen suksess.

Når min bursdag var over, var det Liam sin tur. Han fyller 9 år 22 juli, men ville forståelig nok feire dagen sammen med hele klassen før alle dro hver til sitt ved skoleslutt. Som sagt så gjort. Han ville bestemt ha festen hjemme, og min kjære var naturligvis på jobb. Noe som betyr at jeg skulle være alene her, sammen med 20 barn høye på sukker. Det er godt å kjenne at man lever av og til. Slike dager gjør man det. Gode råd var dyre, og siden bakekunnskapene mine og entertainertalentet uteblir, ble også kaken og underholdningen kjøpt og betalt, men verdt hver en euro. Fikk bestilt kake på et bakeri her i området (Eller rettere sagt; Montiel i Mr & Mrs Fix it bestilte den, betalte den og hentet den for meg..Lettere blir det ikke.)

Kvikklunsjkake som var ønsket.

Å egne Cakepops(?) Aner ikke hva det heter, men populære var de.

I tillegg hadde jeg fått med meg at her finnes egne bursdags-entertainere. Oh lord!! Noe så fantastisk!!! Her kom en skjønn dame inn dørene til selskapet begynte, og hun ordnet ballongdyr, bassengleker, konkurranser, og selvfølgelig ansiktsmaling for barna. Tror kanskje dagen for Liam var hundre prosent tipp topp!!

Erre her e`re party?? Jepp!

Etter alle bursdager var unnagjort var det på tide å flytte ut i fra Casa Solkoi i Dimantgata (tenk, Princess har faktisk bodd i Diamantgate...). I sommer skal vi flytte litt rundt omkring og prøve både Albir og nærmere skolen i Alfaz. Slik er det her nede, man må ut til sommerferien, for da skal husene leies ut til sesongen.
Denne tiden er også da "alle" reiser hjem. Så nye bekjentskaper, venner og andre flytter hjem til Norge nå, etter sitt opphold i Spania. Noen for godt, andre kommer igjen senere, og noen er bare en svipptur innom fedrelandet på ferie. Det er selvfølgelig kjempetrist, men heldigvis har vi muligheter for å holde kontakt gjennom sosiale nettverk. Og vi møtes igjen.

Avskjedsgave typ Moodboard til verdens kjekkeste familie

Tusen takk alle vi har fått blitt kjent med her nede, som flytter hjem! Takk for gode samtaler, gode minner og mange opplevelser!!!! Until we meet again!!!

Hasta luego og GOD SOMMER..

Norgesturné.

Det er mai og konfirmasjon og husfruen lurer på om bunaden passer..

En tanke til Himmel-landet.

I dag er det to år siden min mormor forlot oss, til fordel for en festligere gjeng på andre siden. Har kjent litt på det siste dagene, at hun ikke er her sammen med oss. 

Tenk alt jeg har gjort siste to årene som hun ikke har fått med seg? Jeg brukte jo før å ringe henne for den største og minste ting i verden. Eller bare stikke innom og snike i kjøleskapet, se om hun hadde skive med appelsinmarmelade (noe som er obligatorisk i kjøleskapet til alle eldre) og en kopp kaffe å by på.

Snill med alt og alle rundt seg.

Siden den gang har jo leiligheten hun bodde i blitt solgt til andre. Tingene hennes plassert rundt i andre hjem.
Og jeg? Jeg har flyttet! Og driver dank i sydenland! Hadde hun vært i live i dag skulle jeg tatt henne med ned hit, gått på cafe og vist henne rundt. Jeg ser henne for meg der hun hadde sittet med sine altfor store kule 70-talls solbriller og et stort smil.

Mormor satt alltid parat med fotoapparatet klart!!

Men nå er det jo slik at hun er her ikke lenger, men jeg mistenker det går med store doser kaffe og gode kaker i himmellandet sammen med besten og alle andre hun kjente her. Så hun har det nok ikke så værst likevel.

Mormor og besten i sine glansdager. 

Husker dagen da hun skulle dø, og jeg holdt henne i hånden og snakket med henne. Så sier hun "jeg skal dø i dag". "Ja, mormor, det skal du" svarte jeg. "Er du redd"?. Det var hun ikke. Mange var innom henne denne dagen, men guttene og Oliver kunne ikke komme. Det sa jeg til henne, men da smilte hun bare å sa "Du må hilse de masse fra meg".
Snakk om å seile ut med flagget til topps sier bare jeg! Det var godt å ha en visshet om at hun ikke var redd, og at hun var klar til å dra til himmellandet. Den gangen jeg skal dra, håper jeg det blir på samme måte.

Himmel-landet, der hvor alle stjernene bor.

I begravelsen ville jeg si noen ord. Jeg tenkte i omtrent 5 minutt før jeg hadde tenkt ut hva det var jeg ville fortelle i talen. En oppsummering av mitt forhold til henne, og som jeg også vet de andre barnebarna kjente seg igjen i.

Mormor:

Da jeg var lita sa du alltid til meg at jeg måtte passe på å være tørr og varm på beina, og måtte kle meg godt. Takk for at jeg fikk varme mine kalde hender og føtter på din brystkasse, når jeg ikke hadde hørt på rådet ditt.

Var jeg sulten fikk jeg sitte ved kjøkkenbordet ditt og spise godt. Egg, oboy og P1 på radioen. Takk for at du brukte denne tiden på meg.

Ønsket jeg å bade, fikk jeg plaske så lenge jeg ville i det gule badekaret på Myrland. Takk for at du brukte av din tid og omsorg til å være sammen med meg der, og til å ha meg våt på fanget, inntullet i et håndkle.

Når jeg vokste opp langt unna, kunne jeg alltid ringe deg, både tidlig og sent, for å snakke om hverdagslige ting, og alt som opptok meg da. Takk for at du viste oppriktig interesse og var glad for jeg ringte.

Når jeg ville vite hvordan du hadde hatt det i oppveksten, fortalte du villig vekk mange historier, om deg selv og andre som betydde noe for deg. Takk for de minnerike historiene, som hjelper meg til å forstå historien om ditt liv.

Jeg var en tenåring med alle mine opprørske og stae sider. Men jeg kom til deg fra skolen nesten hver eneste dag. Takk for at du var der, og lot meg slenge beina på bordet og ytre mine meninger om urettferdighet i livet, som tenåringer gjør.

17 år gammel ble jeg mamma for første gang. Du hadde døren åpen for meg både tidlig og sent, du stilte opp,når jeg ville trene eller på kafe. Du lot meg bo hos deg, og du var stolt over måten jeg håndterte situasjonen som ung mor. Takk for at du aldri dømte meg for valg jeg gjorde, eller ikke gjorde.

Jeg rotet rundt med ulike utdanninger og arbeid. Takk for at du støttet meg, oppmuntret meg og snakket om hvor viktig det var med utdannelse. Takk for uglen jeg fikk når videregående var unnagjort. Du fortalte meg at uglen var klok, og du hadde tenkt på meg når du såg den.

Takk for alle råd du har gitt meg underveis i livet. Takk for vennlighet, tålmodighet og sindighet. Du er det varmeste og mest omtenksomme mennesket jeg har kjent, med dine stae sider som ikke du var mulig å rikke på. Jeg hyller livet ditt mormor.

TAKK for alle dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var selve livet

Du var der når jeg så dagens lys for første gang. Jeg var der når ditt sluktes for siste gang. I dag skal jeg følge deg til graven, og jeg gjør det med verdighet, og en takknemlighet over at jeg har fått tatt en så stor del i livet ditt.  Glad i dej mormor! Takk…

 

Håper alle og enhver har hatt ei flott påske!

Stikk innom og ta en kopp kaffe eller en matbit hos noen du bryr deg om og ikke har sett på lenge. Det er verdt det. 

Solfaktor 15 og god stemning!!!

Våren har virkelig gjort sin anmarsj her i Spania. Og det er ikke mindre enn skikkelig, ordentlig deilig!! Gradestokken kryper titt og ofte over 20 grader på dagtid, og bassenget har også snart nådd akseptabel badetemperatur (for barna ja, husfruen nærmer seg bassenget når bassenget nærmer seg samme temperatur som min alder).

Liumsen får teste våtdrakt, og dykkerutstyret til papsen

Dagene går med til å jobbe intensivt med brunfargen, noe som foreløbig går fint siden jeg til tider glemmer at her er sol hele tiden. Så lenge jeg ikke skal legge meg ut til grilling blir det heller ikke til at jeg husker solfaktor. Så foruten om å ha opplevd årets første myggstikk (de fikk jeg i januar), så har jeg også vært solbrent to ganger allerede. Men jeg klager ikke. Den beste heltidsjobben jeg har hatt til nå. Solseng, solbriller og en god bok. Kan absolutt anbefales!

Her og frøken husfrue har snakket litt om at vi skulle bli flinkere til å gå turer i området her på dagtid, når barna likevel er på skolen. Nå er ikke jeg kjent for å være født med noe tur- eller fjellgeit gèn, men jeg er villig til å prøve atter en gang.
Albir-fjellet (Sierra Helada ca 9 km + 700 moh i følge google) har vart nevnt som en mulighet.

Det e et laaaaaangt fjell.

I mitt stille sinn tenkte jeg at; ok, vi går til masten på toppen og ned igjen. Det holder meg mer enn fornøyd. I Oliver sitt stille sinn var tankene ; opp til masten og gå alle toppene til Benidorm. I et svakt øyeblikk klarte jeg å inngå kompromiss. Jeg blir med over fjellet, hvis han blir med på yoga. Vel, han er en racer til å lure meg, for nå kan han ikke huske han har lovt meg yoga, så her må jeg jobbe intensivt for å lure han med på andre måter!!

Her er den berømte masten som alle går til.

I går stod jeg opp til en mann som var flittig med niste-smøring og pakking av sekk. Etter en del overtaling og lokking med premier og slikt, så fikk han med seg husfruen til å gå til Benidorm.

Sukk.

Så før klokken var 9.15 var vi klare, og ventet på at taxien skulle komme å hente oss. Vi kom oss til parkeringsplassen ved fyret, klar for å ta fatt på oppoverbakkene.

Oppover, oppover og oppover.

Å hvor jeg hater oppoverbakker!! Jeg overhørte et utall stygge bannord inni meg der en stund, men gliste tappert og gikk på.  Men det er i motbakker det går oppover sies det, og det er et poeng i det. Enten du skal på fjellet, eller takle noe nytt og fremmed!

Drikkeflaske og joggesko. I`m ready!!!

Turen ble fin den. Vi hadde omtrent like mange pauser som antall skritt, men til topps kom vi. Jeg kom ut av tellingen på hvor mange topper det var der oppe, men det var mange, og jeg hadde høy puls flere ganger.

Toppen!! Og med blåbær-premie. Det holder til å gå på med liv og lyst noen meter til.

Kan ikke si annet enn at det er deilig å være på fjellet når sola steker i ryggen, mild bris fra havet og du får se flott utsikt.

Snart badetemperatur.

Sol, hav, himmel.... Elsk!!

Uæææh!!! Høyt ned!!! Tek et minutt å lande, det er jeg sikker på, men skal aldri sjekke!!!

Det ble en lang men koselig dag, som vi avsluttet nede i Benidorm med ei kald Cola Light på en strandpub.

Kul bar!

Å jammen har ikke strandlivet og sesongen startet i Benidorm også. Herlig.

Her er det snart sild i tønne!!!

Ja, folkens. Life is good!! (Selv om jeg i dag har tidenes gangsperre i mi "sprettrumpe-to-be")

HA EN STRÅLENDE DAG!!!!!!