Bot og bedring del 2

For de av dere som lurer på hvordan det gikk med boten, og om jeg til slutt fikk betale den..

On the road again..

Jeg hadde allerede brukt en hel formiddag på denne boten, og var lite villig til å bruke enda en. Men siden jeg ikke er interessert i hverken purring eller inkasso, måtte jeg til pers, enda en gang.
Solen skinte, og husfruen var glad. Skjørtet kom på, og boten ble funnet frem. Jeg plasserte barna fremfor hver sin ipad, tok motet til meg og gikk i gang.
Jeg hadde tatt noen telefoner, og snakket med ulike personer som kjenner systemet, og kom frem til to alternativ.
1. Kjøre til Alicante å betale den hos det spanske vegvesenet
2. Ta en tur til SUMA i Benidorm.

Ny dag, nye muligheter.

Å kjøre til Alicante ble helt uaktuelt. Jeg kunne ikke levende forestille meg at de forventer at vi skal kjøre ens ærend til nærmeste storby, for å betale bøter. Ikke at jeg hadde blitt veldig overrasket, men det får da være måte på til tungrodd system. Så jeg bestemte meg for alternativ 2: kjøre til Suma i Benidorm. Jeg hiver meg i bilen, og kjører gjennom Alfaz. Det er ikke ofte jeg er glad for kø, men denne dagen stoppet køen helt opp ved siden av en bank i Alfaz. Jeg sitter å digger musikk på spansk radio, og ser meg rundt. Og hva ser jeg? Jo et Suma kontor i hovedgaten!





Jeg jublet høyt, og vurderte raskt om jeg skulle snikparkere akkurat der. Midt i gaten. Midt i køen. Og springe inn til kontoret. Jeg  bestemte meg likevel for å kjøre i snirkler rundt hele byen for å finne egnet parkering. Jeg skulle gjerne forklart deg hva et Suma kontor er for noe, eller hva de gjør, men jeg har ingen aning. Annet enn at folk betaler noe her. Årsavgiter til bilen og andre ting. Skatt muligens? Aner ikke.
Jeg finner etterhvert en egnet parkeringsplass, og satser på jeg klarer å holde tidsfristen. 30 minutter hadde jeg på meg, men av erfaring vet jeg at det garantert tar lengre tid. Jeg krysser fingrene og håper det beste.

Jeg sprang så fort mine høye hæler og korte skjørt tillot, og det var på ren lykke og flaks at ikke bena gikk i kryss. Jeg entrer suma-kontoret, andpusten og med skjørtet halvveis over hekken. Følelsen av å komme i fra 40 grader utendørs, og inn i et avkjølt rom på behagelige 25 grader er ubeskrivelig. Jeg stilte meg under aircondition, fikk igjen pusten, og dro ned skjørtet. Så oppdager jeg at der er køsystem. Jeg aner ikke om jeg skal trekke kølapp eller ikke. Faktisk aner jeg ikke om jeg overhode er på rette stedet. Jeg stiller meg i kø, men dropper å trekke lapp. Jeg skal akkurat til å gå bort til mannen i skranken, for å spørre om jeg er kommet rett, da mannen som sitter og får hjelp der plutselig bryter ut i gråt. Han drar frem den ene regningen etter den andre. Jeg trekker meg stille tilbake, og finner meg en sitteplass. Han har tydelig store problemer, med hva vet jeg ikke. Men mannen er hjelpetrengende og gråter. Sykepleieren i meg hadde lyst å gå å spørre om jeg kunne hjelpe. Men siden vi var der vi var, antok jeg han gråt over noen regninger eller lignende. Ikke noe jeg kunne hjelpe med uansett.
Etter 10 minutter begynner jeg å trippe og se på klokken. Den er faretruende nærme tidspunktet hvor parkeringsvaktene begynner å sirkulere som sulten hai rundt bilen min. Tikk takk, tikk takk.






Der, endelig min tur. Jeg får stotret frem noen gloser, og håper i det lengste at mannen bak skranken forstår meg. Men jeg fikk tidlig en følelse av at han ikke var videre imponert over min norsk-engelske-spanske blanding, og fekting med hender. Med litt velvilje fra begge kanter klarte vi til slutt å forstå hverandre. Han ser på meg over brillene sine, og sier til meg, at han kan hjelpe, og at jeg er kommet til rett sted. Å hei, hurra! For en lykke! Endelig skal boten betales. Jeg fomler i vesken etter lommeboken, og blar opp sedlene. Nei, stopp en halv der unge frøken. Du kan ikke betale den her. Men du kan få en regning du kan ta med deg til banken og betale der,sier han.
Han må ha sett at geipen min datt ned til knærne.


Jeg takket og bukket, og løp for andre gang denne dagen (greit å få unnagjort dagens trimpoeng i samme vende!!). Rett ved siden av ligger en bank så det var bare å gå inn der å få det overstått.
Jeg kommer inn i banken. Og ser meg rundt. Der var nok 25 personer foran meg i kø. Og hundre grader.
Jeg ser på klokken . Jeg vurderer køen. Jeg snur.
Orker ikke tanken på å stå der å vente. Og ikke ville jeg ha en ny bot heller. Jeg kjenner irritasjonen boble innvendig.  I lett forbannelse og oppgitthet går jeg tilbake til bilen. Jeg var allerede 30 minutter på overtid, men litt flaks skal man da ha, og ingen ny bot i sikte!!


Ingen fullstendig bomtur altså, men like langt. Boten forble ubetalt også denne dagen.

Så nå lurer du nok på om jeg tilslutt fikk betalt?
Joda!  I Alicante. Tilfeldighetene skulle ha det til at jeg måtte i en bank i Alicante, og flaks for meg hadde jeg både boten og riktig legitimasjon med meg.
Så nå venter jeg i spenning... Fristen for å betale var gått over med 2 dager. Jeg fikk likevel betale halv pris, men jeg er enda ikke sikker på om det dukker opp en purring i postkassen. På en forsent betalt bot....

Ha en strålende helg! Unngå bøter!